Praksis

I 2018 publiserte NOKUT rapporten Til glede og besvær – praksis i høyere utdanning: Analyse av studentenes kommentarer i Studiebarometeret 2016. Den viste at mange studenter opplever praksis som en svært verdifull læringsarena, men også at mange opplever sviktende kvalitet på ulike områder knyttet til praksis. Kvaliteten i praksis ble karakterisert som for tilfeldig, og variasjonen gjelder både mellom institusjoner og mellom studieprogrammer på samme institusjon.

Samtidig vektlegger interesseorganisasjoner, myndighetene og flere universiteter praksis som et virkemiddel som bør brukes i større grad for å sikre arbeidslivsrelevans.

NOKUT satte derfor i gang prosjektet Operasjon praksis. Resultatene er publisert i 13 delrapporter og en oppsummerende samlerapport og bygger på sammenstilling av forskning og utredninger og informasjon fra NOKUTs tilsynsprosesser, spørreundersøkelser og intervjuer. Vi har innhentet og systematisert kunnskap om utfordringene, men også årsakene til den store variasjonen i kvalitet og hva som kan gjøres for å sikre en jevnere og høyere kvalitet på praksis. Les rapportene fra prosjektet

I denne oppsummeringen trekker vi fram noen sentrale funn innenfor utvalgte tema.

  • Regelverket for gjennomføring av praksis varierer mellom utdanningene. Samlet sett reguleres praksis på ulike måter, på flere nivåer og av mange aktører. En rekke utdanninger har krav til praksis regulert gjennom lovverket på nasjonalt og lokalt nivå, eventuelt også internasjonalt. Dette gjelder flere av profesjonsfagene. Krav om praksis, eventuelt dimensjoneringen av praksis med presisering om innhold, kan ligge i nasjonale rammeplaner eller retningslinjer for utdanningstypen og referere til det europeiske yrkeskvalifikasjonsdirektivet eller nasjonale bransjekrav (NOKUT-rapporten Rettstilstanden for praksis i høyere utdanning).

    Der praksis inngår i studieprogrammet, enten lovpålagt eller selvvalgt, reguleres praksis gjennom universitets- og høyskoleloven (UH-loven, 2005) og tilhørende forskrifter, blant annet studietilsynsforskriften (2017). Andre nasjonale forskrifter som forskrift om skikkethetsvurdering i høyere utdanning (2006) og forskrift om egenbetaling ved universiteter og høyskoler (2005), berører også praksis. I tillegg kan rettslige reguleringer tilknyttet  praksisfeltet spille inn. UH-institusjonene har også mulighet til å regulere praksis gjennom lokale bestemmelser. Analysen vår av rettstilstanden for praksis i høyere utdanning viser at den på flere felter er utydelig eller mangelfull.


    Hovedfunn knyttet til regelverket

    • Den samlede reguleringen av praksis i høyere utdanning fremstår som dels uoversiktlig og dels uhensiktsmessig. Reguleringene fremstår samlet sett som krevende å navigere i, i og med at bestemmelser vedrørende praksis er spredd utover i lov, forskrifter (inkludert rammeplaner og studietilsynsforskriften) og i ulike lokale forskrifter fastsatt av den enkelte UH-institusjonen.
    • Studentenes rettigheter knyttet til praksis er sparsommelig regulert.
    • Siden UH-lovens bestemmelser om praksis er lite presise, er én konsekvens at UH-institusjonene regulerer praksis lokalt på svært ulike måter, noe de også gjør. Praksis innenfor ulike fag på samme institusjon reguleres også ulikt uten at det nødvendigvis er åpenbare faglige grunner til det.
    • Studietilsynsforskriftens bestemmelse om praksisavtale mellom studiested og praksissted er utfordrende fordi det kun er UH-institusjonen som er rettslig forpliktet. NOKUT, KD eller en annen utenforstående tredjepart, herunder studentene, vil ikke kunne kreve oppfyllelse av avtalens innhold på grunnlag av avtalen selv og vil heller ikke kunne kreve at institusjonen forfølger rettighetene sine i henhold til avtalen.
    • Analyse av praksisavtaler fra søknader til NOKUT om akkreditering av studietilbud, viser at det er lite systematikk knyttet til hva som er spesifisert i praksisavtalene, og at de er overordnende og lite detaljerte. Innholdet i avtalene varierer, selv for de samme praksisordningene innenfor samme studieprogram og institusjon. Mange forhold som er av avgjørende betydning for studentene, er ofte ikke er regulert i avtalene: Det gjelder deres rettigheter og plikter (til tross for at dette er presisert i merknadene til studietilsynsforskriften), praksisveiledernes kompetanse og praksisveiledningens omfang.
      NOKUT-rapport Hva har NOKUT sagt om kvalitet i praksis?
    • Det er store ulikheter i praksisstedenes opplevelse av forpliktelsene deres når det gjelder utdanningsbidraget. Dette er særlig relevant for helse- og sosialfagene. Spesialisthelsetjenesten har et "sørge for"-ansvar, kommunehelsetjenestens et "medvirke til"-ansvar og flere andre sentrale praksisarenaer innenfor for eksempel sosialfagene er ikke forpliktet til å medvirke i det hele tatt. Dette har reelle konsekvenser for kvalitet i praksis.

  • Praksisbegrepet er mangfoldig og har ingen omforent forståelse. Begrepsforståelsen varierer mellom fag, men kan også variere mellom for eksempel studenter, undervisere og representanter fra praksisfeltet. For noen er praksis en sekkebetegnelse for alle læringsaktiviteter som har en eller annen form for tilknytning til arbeidslivet, det være seg caseoppgaver, bedriftsbesøk, oppgaver i samarbeid med bedrift eller lignende. For andre er stedet eller læringsarenaen det definerende, og praksis er da det som foregår utenfor universitetets eller høyskolens campus. Andre igjen bruker begrepet i en smalere betydning om en læringsaktivitet som innebærer at studentene er "utplassert" i bedrift, offentlig forvaltning, helseinstitusjon, skole eller lignende utenfor campus.

    For å beskrive det særegne ved praksis er det mange som trekker frem at praksis gir en "autentisitet" eller "ekthet" som vanskelig kan gjenskapes på campus. Se følgende rapporter:


    Det dreier seg om kompleksitet som skapes og begrenses av for eksempel tid og ressurser, og/eller møter med pasienter, elever eller brukergrupper som synliggjør risiko og potensielle konsekvenser.

    Refleksjon spiller en svært stor rolle for studentenes læring. Se følgende rapporter:


    Det virker som at det for mange først kan kalles praksis når studentene får anledning til å reflektere over arbeidslivserfaringen sin i en teoretisk ramme, og ikke det man kan kalle "arbeidstrening" eller "vanlig arbeid". Det er denne refleksjonen som er grobunn for læring i praksis og for integrasjon av det som skjer i praksis med andre deler av studieprogrammet.

    Veiledning er også et sentralt kjennetegn ved praksis som bidrar til refleksjon og integrasjon. Det som gjerne skiller veiledning i praksis fra veiledning knyttet til andre læringsaktiviteter, er at personer fra praksissteder er involvert i veiledningen av studentene.

    Den internasjonale litteraturen som tar for seg verdien av praksis, antyder samlet sett at praksis har tre hovedbegrunnelser. Praksis gir studentene:

    1. Generiske ferdigheter, både generelle og knyttet til fagets teori
    2. Profesjonsspesifikke ferdigheter og sosialisering inn i profesjonen
    3. En generell tilpasning eller forberedelse til det å være i arbeidslivet, uavhengig av type yrke


    Forskningslitteraturen skiller gjerne mellom profesjonsfag med lang tradisjon for praksis på den ene siden og disiplinfag og andre fag uten lang tradisjon for praksis på den andre. Praksis innen profesjonsfagene oppfattes å være mer spesifikt knyttet til faget eller utdanningen ved at studentene gjennom praksis skal trene på å løse profesjonsspesifikke arbeidsoppgaver og utfordringer, og sosialiseres inn i profesjonen. Når det gjelder disiplinfag og andre fag uten lang tradisjon for bruk av praksis, omtales verdien av praksis i mindre grad knyttet til arbeidsspesifikke ferdigheter og kunnskaper. Her er det i større grad kandidatenes tilpasning til arbeidslivet og karriereutvikling på den ene siden og generelle ferdigheter som for eksempel kommunikasjon og problemløsning på den andre som trekkes frem.

  • Et fremtredende trekk ved den internasjonale litteraturen om praksis i disiplinfag er at praksis ofte kobles til "employability" eller det vi på norsk kan kalle arbeidsmarkedstilpasning, det vil si sammenhengen mellom praksis og studentenes utsikt til å bli ansatt etter fullført utdanning. Studenter med praksis lykkes i større grad med å få fulltidsstillinger, har en større sjanse for å få stillinger som tilsvarer utdanningsnivået og oppnår et høyere lønnsnivå enn studenter som ikke valgte eller har mulighet til å velge praksis. En annen effekt av praksis som trekkes frem, er at praksiserfaringer kan påvirke studentenes studiemotivasjon og innsats positivt.

    Ett av spørsmålene vi har vært spesielt på jakt etter svar på i Operasjon praksis, handler om de ulike norske aktørenes begrunnelser for hvorfor de ønsker mer praksis i særlig disiplinfag og andre fag som ikke har lang tradisjon med praksis. Vi har derfor undersøkt hva studentene (Til glede og besvær – praksis i høyere utdanning og Studentenes tilfredshet med praksis), underviserne (Bruk av praksis og praksisrelatert undervisning i 12 utdanningstyper og Det studentene skal bli gode til), studieprogramlederne (Praksis sett fra studieprogramlederes perspektiv) og praksisveilederne (Praksis sett fra praksisveilederes perspektiv) mener om dette spørsmålet. Vi har i tillegg gjennomført en rekke møter med studentorganisasjoner, ansatte ved universiteter og høyskoler, praksisfeltet og representanter for arbeidsgiver- og arbeidstakerorganisasjoner der dette spørsmålet har vært drøftet. En vanlig begrunnelse for praksis i disse utdanningene handler om tillitsbygging mellom studenter, universiteter og høyskoler – og arbeidslivet. For studentenes del handler dette om at mange ikke har (selv)tillit til at kompetansen de opparbeider seg gjennom studiene, verdsettes av arbeidslivet. Arbeidslivet på sin side har behov for å se og oppleve hva slike kandidater kan bidra med i virksomhetene deres gjennom et praksisopphold, for å få tilstrekkelig tillit til at kompetansen studentene bringer med seg fra utdanningene er verdifulle for dem. Også de som er ansvarlige for, og som underviser ved, slike programmer på universiteter og høyskoler trekker i stor grad frem disse forholdene når de skal begrunne verdien av praksis.

    Et gjennomgående funn er altså at studenter, undervisere og arbeidslivet begrunner verdien av praksis i disiplinfag og andre fag uten tradisjon for praksis med selvtillits- og tillitsbygging, og at dette er sentrale elementer de mener gjør utdanningene arbeidslivsrelevante. Samtidig er det et påfallende trekk at de fleste arbeidslivsrepresentanter, studenter og undervisere ikke begrunner verdien av praksis med at det gir kandidatene konkrete læringsutbytter som arbeidslivet etterspør og som ikke kan oppnås uten praksis. Det kan derfor være grunn til å stille spørsmål ved om praksis i alle tilfeller er den beste eller mest effektive måten å oppnå arbeidslivsrelevans på innenfor disse fagene dersom målsettingen er å skape bevisstgjøring og selvtillit hos studentene og tillit til studentenes kompetanse hos arbeidsgivere. Det er det mye som tyder på at økt kontakt med arbeidslivet i studiene også gjennom andre virkemidler enn praksis kan bidra positivt.

  • Hvor utbredt er praksis i norsk høyere utdanning? Dette har vi undersøkt ved hjelp av data fra Studiebarometeret, og kalibrert disse mot data fra Database for statistikk om høgre utdanning (DBH) og data fra lokale undersøkelser ved enkeltinstitusjoner (Hvor utbredt er praksis i norsk høyere utdanning?). Analysene viser at blant de 1767 studieprogrammene, fordelt på 43 universiteter og høyskoler, som var inkludert i Studiebarometeret 2017, har 26 % av dem obligatorisk praksis, 21 % tilbud om frivillig praksis og 53 % ikke praksis (Figur 1). Samlet sett er det mer vanlig å ha praksis i store studieprogrammer, målt etter studenttallet, enn i små studieprogrammer. Praksis er mer utbredt på bachelorgradsnivå enn på mastergradsnivå. Dette kan forklares av at de store profesjonsutdanningene i mange tilfeller har praksis, og at disse har mange studenter på hvert program.

    Figur 1. Prosentvis fordeling av studieprogrammer med obligatorisk praksis, frivillig praksis og uten praksis.

    Figur 1. Prosentvis fordeling av studieprogrammer med obligatorisk praksis, frivillig praksis og uten praksis.

    Av de 64 000 studentene som inngikk i Studiebarometeret 2017, gikk en tredjedel (33 %) på studieprogrammer med obligatorisk praksis, mens nesten en tredjedel (30 %) gikk på programmer med frivillig praksis (Figur 2). Dette betyr altså at nesten to tredeler (63 %) av studentene går på programmer som har tilbud om praksis. For programmer med obligatorisk praksis, er det rimelig å anta at samtlige studenter har hatt eller skal ha praksis. På programmer med frivillig praksis vet vi ikke hvor mange av studentene som faktisk har hatt eller vil komme til å ha praksis. Derfor kan vi ikke beregne det totale antallet eller andelen av studentene som har hatt eller skal ha praksis.

    Figur 2. Prosentvis fordeling av studenter som går på studieprogrammer med obligatorisk praksis, frivillig praksis og uten praksis. 

    Figur 2. Prosentvis fordeling av studenter som går på studieprogrammer med obligatorisk praksis, frivillig praksis og uten praksis.


    Tabell 1. Antall og andel programmer med praksis innenfor et utvalg utdanningstyper.

    Tabell 1. Antall og andel programmer med praksis innenfor et utvalg utdanningstyper.

    Vi ser av tabellen at det er profesjonsutdanningene som dominerer, med lærerutdanninger, sykepleieutdanning, medisin og andre utdanninger innen helse- og sosialfag i tillegg til programmer innen psykologi, idrett og arkitektur. Andelen programmer med praksis innenfor profesjonsutdanningene ingeniør- og sivilingeniørutdanning er relativt sett lavt.

    Det er en ganske stor forekomst av praksis innenfor disiplinfaglige utdanninger, i hovedsak kategorisert som frivillig praksis. Blant disse er det en tendens til at andelen programmer med praksis er høyere på mastergradsnivå enn på bachelornivå. Blant utdanninger innenfor historisk-filosofiske fag finner vi at 44 % av mastergradsprogrammene har en form for praksis, mens den tilsvarende andelen på bachelorgradsnivå er 30 %. Innenfor realfagene finner vi at praksis er særlig utbredt i biologi der henholdsvis 56 % og 38 % av programmene har praksis på master- og bachelorgradsnivå. Blant utdanningstypene med lavest andel programmer med praksis i denne kartleggingen finner vi rettsvitenskap, språk, sosiologi og matematikk-statistikk.

    I sum konkluderer vi med at praksis i norsk høyere utdanning er temmelig utbredt. Selv om profesjonsstudiene dominerer når det gjelder obligatorisk praksis, er praksis i relativt stor grad brukt også i disiplinfagene, men da hovedsakelig organisert som frivillig praksis. Gitt at mange studieprogrammer innen disiplinfag har tilbud om praksis på et senere tidspunkt i studieløpet enn spørretidspunktet for Studiebarometeret, er også omfanget sannsynligvis større enn det som fremgår her.

  • Studentenes tilfredshet med ulike sider ved praksis er tema i Studiebarometeret. Spørsmålene tar sikte på å kartlegge tilfredshet med praksisopplæringen for studenter som har gjennomført praksis som en del av studieprogrammet, og går kun til studenter som svarer ja på det innledende spørsmålet "Har du hatt praksisperiode organisert av studieprogrammet ditt?". I 2019 hadde vi et utvidet spørsmålsbatteri om praksis. Fordypningen ble gjort på grunn av NOKUTs egen satsing på praksis gjennom prosjektet Operasjon praksis samt for å kunne bidra inn i den kommende stortingsmeldingen om arbeidslivsrelevans.

    Studiebarometeret 2019 inkluderte tre sett med spørsmål om studentenes tilfredshet med praksis. Det første batteriet handlet om organiseringen av praksis, det andre om veiledning i praksis og det tredje om det faglige innholdet i praksis og sammenhengen med studieprogrammet. Respondentene kunne svare ut fra en fem-delt skala i alle spørsmålsbatteriene. Det første og andre batteriet hadde svarskalaen "1 – Ikke tilfreds" til "5 – Svært tilfreds". Det tredje batteriet hadde svarskalaen "1 – I liten grad" til "5 – I stor grad". I tillegg kunne de svare "Vet ikke/ikke relevant".

    Figur 3. Svarfordeling på spørsmål om organisering av praksis. Studiebarometeret 2019.

    Figur 3 Svarfordeling på spørsmål om organisering av praksis. Studiebarometeret 2019.

    Se større versjon (jpg)

    Tabell 2 Gjennomsnittsverdier, organisering av praksis. Studiebarometeret 2019.
    Hvor tilfreds er du med: Gjennomsnitt 2019 Antall svarende
    Informasjonen du fikk i forkant av praksisperioden 3,6 7 711
    Hvordan høyskolen/universitetet forberedte deg på praksisperioden 3,4 8 930
    Prosessen med å skaffe praksisplass 3,9 7 824
    Hvordan praksisstedet tok imot deg 4,5 8 895
    Hvordan praksisperioden passet inn i studieløpet 4,1 8 923
    Hvor tilgjengelig ansatte ved høyskolen/universitetet var underveis i praksisperioden 3,7 7 312

    Blant utdanningstyper med obligatorisk praksis er det odontologi- og politistudenter som er mest tilfreds med praksis. Minst tilfreds er studenter innen grunnskolelærer, lektor og farmasi. Grunnskolelærerstudenter og lektorstudenter skiller seg ut med å ha lav tilfredshet med teoriopplæringens relevans for praksisutøvelsen. Dette er noe studenter i de fleste andre utdanningstyper er rimelig tilfreds med.

    Respondentene er mest positive til "Hvordan praksisstedet tok imot deg". Her svarte hele 87 prosent svaralternativet 4 eller 5, noe som også reflekteres i den høye gjennomsnittscoren (4,5). De fleste Respondentene gir også generelt positive svar på de fleste spørsmålene i batteriet – mellom 60 og 70 prosent svarer høyt (4 eller 5). Den laveste tilfredsheten ser vi for hvordan institusjonen forberedte studentene på praksisperioden, hvor rundt halvparten svarte 4 eller 5.

    Det er verdt å merke seg at vi allerede her ser et mønster som går igjen i spørsmålene om praksis i Studiebarometeret, også for tidligere år, der studentene ser ut til å være generelt mer tilfreds med aspektene knyttet til selve praksisen/praksisplassen, og mindre tilfreds med de aspektene institusjonene har ansvar for.

    Figur 4 Svarfordeling på spørsmål om veiledning i praksis. Studiebarometeret 2019.

    Figur 4 Svarfordeling på spørsmål om veiledning i praksis. Studiebarometeret 2019.

    Se større versjon (jpg)

    Tabell 3 Gjennomsnittsverdier, veiledning i praksis. Studiebarometeret 2019.

    Hvor tilfreds er du med: Gjennomsnitt
    2019    		 Antall
    svarende
    Hvor ofte du fikk veiledning underveis i praksisperioden 4,0 8 111
    Hvor tilgjengelig veileder var underveis i praksisperioden 4,2 8 111
    Kvaliteten på veiledningen underveis i praksisperioden 4,0 8 164
    Veiledning i praksis - indeksverdi 4,1 8 329

     

    Studentene gir uttrykk for at de generelt sett er svært tilfredse med veiledningen i praksisen. Jevnt over svarer mellom 70 og 80 prosent svarkategori 4 eller 5, med en snittscore på 4 eller høyere. Svarene indikerer at både omfanget av og kvaliteten på veiledningen er god, og at studentene opplever at veilederne er tilgjengelige underveis i praksisperioden.

    Figur 5 Svarfordeling på spørsmål om faglig innhold og sammenheng i praksis. Studiebarometeret 2019.

    Figur 5 Svarfordeling på spørsmål om faglig innhold og sammenheng med studieprogrammet i praksis. Studiebarometeret 2019.

    Se større versjon (jpg)

    Tabell 4 Gjennomsnittsverdier, faglig innhold og sammenheng i praksis. Studiebarometeret 2019.

    I hvilken grad opplevde du følgende: Gjennomsnitt 2019 Antall svarende
    Arbeidsoppgavene i praksisperioden var relevante for det jeg studerer 4,4 8 954
    Praksisperioden var faglig utfordrende 4,1 8 935
    Studentenes erfaringer fra praksis blir brukt som grunnlag for diskusjon i undervisningen 3,8 8 317

     

    Respondentene er også i all hovedsak enige i at arbeidsoppgavene i praksis var relevante, og at praksisperioden var utfordrende – henholdsvis 84 og 77 prosent svarte 4 eller 5 på disse spørsmålene. De er noe mindre enig i at studentenes erfaringer brukes i undervisningen – her svarer 64 prosent svarkategori 4 eller 5.

    Samtlige spørsmål som handler om selve praksisen/praksisperioden scorer 4 eller høyere. Respondentene i Studiebarometeret har altså jevnt over svært positive erfaringer med praksisoppholdene sine.

    Spørsmålene som handler om det institusjonen gjør, blant annet i forbindelse med tilrettelegging og organisering av praksisoppholdene, scorer jevnt over noe lavere. Respondentene gir forholdsvis høy score på tilfredsheten med prosessen med å skaffe praksisplass og i hvilken grad de opplever at studentenes erfaringer fra praksis tas inn i undervisningen i etterkant av oppholdet (henholdsvis 3,9 og 3,8). De er noe mindre tilfreds med informasjonen de fikk i forkant av praksisoppholdet (3,6), samt hvordan de opplevde at institusjonen forberedte dem på praksis (3,4). 

  • I Operasjon praksis finner vi at det synes å være bred enighet om at arbeidserfaring først kan kategoriseres som praksis når det legges opp til at studentene får anledning til å reflektere over arbeidslivserfaringen i en teoretisk ramme. Med andre ord er integrasjonen mellom campusundervisningen og praksisoppholdet selve kjernen i praksis.

    Hva denne integrasjonen består i vil variere mellom ulike utdanninger, ettersom læringsutbyttet for ulike utdanninger er forskjellig. Grovt sett kan det skilles mellom profesjonsfagene og disiplinfagene. I profesjonsfagene er integrasjonen tydeligst ved at praksis er faget i bruk. Det skal være samsvar mellom det studentene lærer om faget, og det de utøver i praksis. Denne sammenhengen mellom teori og praksis er ikke like fremtredende i disiplinfagene. Begrunnelsene for praksis i disiplinfagene knyttes i større grad til generell kompetanse og arbeidslivstilpasning. Dette gjør at det for disse utdanningene eksisterer en mer grunnleggende utfordring med å skape integrasjon mellom teori og praksis.

    Det at sammenhengen mellom teori og praksis fremstår som relativt åpenbar i profesjonsfag, betyr ikke at arbeidet med å skape integrasjon mellom teori og praksis i studieprogrammene er enkel å få til på en god måte. Og det at sammenhengen mellom teori og praksis ikke fremstår som like åpenbar i disiplinfagene, betyr ikke at studieprogrammer i disiplinfag ikke kan lykkes med god integrasjon gjennom å legge til rette for at studentene får mulighet til å reflektere over praksiserfaringene i en teoretisk ramme.

    Studentenes og undervisernes oppfatninger om kvalitet i praksis indikerer at integrasjon av praksis og teori er den mest vesentlige faktoren for studentenes læringsutbytte, men også at det er en av de mest krevende faktorene å lykkes med (Til glede og besvær – praksis i høyere utdanning og Det studentene skal bli gode til). Dette er også et gjennomgående funn fra forskning og en rekke ulike undersøkelser, evalueringer og utredninger om kvalitet i utdanninger med praksis (Hva sier forskning, rapporter og evalueringer om kvalitet i praksis?).

    Hva vil det si at praksis og teori er godt integrert? Integrasjon kan ikke sees på som et isolert aspekt ved praksis, og for å lykkes bør arbeidet med integrasjon inngå i utviklingen av alle sider ved praksis og studieprogrammet som helhet. Vi finner noen sentrale kjennetegn på at praksis og teori er godt integrert i studieprogrammene:

    Gjensidighet og dialog
    Ekstern praksis og campusstudier står i aktiv dialog og faglig sammenheng med hverandre. Det er god samforståelse og samarbeid mellom praksisveiledere og undervisere.

    Samarbeid med praksisfeltet
    Det er et godt samarbeid mellom utdanning og praksis, med gjensidig utveksling av kunnskaper og ferdigheter og planlegging og utvikling av undervisningen.

    Undervisernes praksiskompetanse
    Undervisningen er oppdatert og praksisnær, og underviserne har relevant erfaring fra praksisfeltet og er involvert i praksis.

    Praksis’ status
    Praksis er en naturlig del av studieløpet som vektlegges og verdsettes, og undervisere/praksislærere og praksisveiledere er likestilte.

    Læring og læringsbetingelser
    Det studentene lærer på campus kan videreutvikles i praksis, og praksiserfaringer kan videreutvikles i campusundervisningen.

    Regler og rammebetingelser
    Praksis er planlagt, følger nasjonale avtaler og læringsutbyttebeskrivelser og inngår som en naturlig del av studieprogrammet.

    Organisering og sammenheng
    Det er satt av god tid til forberedelse og etterarbeid, og teori og praksis følger hverandre i tema og tid gjennom hele studieløpet.

    Oppfølging av studenter
    Undervisere fra UH-institusjonene besøker og følger opp alle studenter på praksisstedet, og UH-institusjonen har tilfredsstillende finansiering til dette.

    Se ellers forrige ekspanderende artikkel for mer informasjon om hva studentene (Studiebarometeret) mener om integrasjonen mellom teori og praksis.

  • Praksis er en ressurskrevende læringsform for både UH-institusjonene og praksisfeltet, og samlet sett finner vi gjennom kartlegginger og analyser i Operasjon praksis at kapasitet spiller en rolle for de aller fleste kvalitetsutfordringer i praksis.

    UH-institusjonene har behov for stor innsats i form av både arbeidskraft og økonomi for å sikre samarbeid med arbeidslivet, studentenes økonomiske og materielle behov i praksis, god oppfølging, kvalitetssikring av veiledning osv. (Praksis sett fra et administrativt perspektiv og Det studentene skal bli gode til). Flere undervisere melder at det settes av færre ressurser enn det de anser som nødvendig for å drive en forsvarlig praksis. Både administrativt ansatte, studieprogramledere og veiledere i praksisfeltet opplever at studentene får for lite oppfølging fra UH-institusjonen underveis i praksis (Praksis sett fra et administrativt perspektiv, Praksis sett fra studieprogramlederes perspektiv og Praksis sett fra praksisveilederes perspektiv). Det kan synes som om en del UH-institusjoner bruker praksisbesøk og undervisernes bidrag i forkant og etterkant av praksisperioden som salderingsposter for å få regnskapet til å gå opp. Enkelte undervisere rapporterer om at de må arbeide på fritiden for å kunne ivareta ansvaret sitt (Det studentene skal bli gode til).

    Mange UH-institusjoner bruker ressurser på å tilby veiledningskurs, men for praksisstedene vil ofte kostnadene (for eksempel i tid) være til hinder for deltakelse. Det er også et spørsmål om attraktivitet med henblikk på at veiledningskompetanse vanligvis ikke har innvirkning på lønn eller prestisje i praksisfeltet. Noen studieprogrammer har ordninger for ekstra lønn til veiledere, men dette er ikke vanlig. Mangel på kompensasjon blir ytterlige problematisk når utdanningstyper med og uten kompensasjon har studenter på samme praksissted, og dette gir incentiv til å prioritere en type studenter foran andre (Praksis sett fra et administrativt perspektiv). Mangel på ressurser gjør også at arbeidet med veiledning og oppfølging av studenter i stor grad kommer i tillegg til praksisveileders normale arbeidsoppgaver (Praksis sett fra praksisveilederes perspektiv).

    Tilgang på praksisplasser og kompetente praksisveiledere er en stor utfordring. Det er en problemstilling som i stor grad kan ligge utenfor UH-institusjonens kontroll. Myndighetene kan sette opptaksrammer for studiene (der det er relevant), noe som i sin tur definerer behov for antall praksisplasser. Dette gjelder i særlig grad profesjonsfagene (Praksis sett fra et administrativt perspektiv og Praksis sett fra praksisveilederes perspektiv). Samtidig har praksisfeltet begrensninger når det gjelder hvor mange praksisstudenter de har kapasitet til å ta imot til enhver tid. Når antall praksisplasser varierer, opplever UH-institusjonene at de må bruke mer tid på å administrere og finne nye praksisplasser fremfor å jobbe med kvaliteten på de eksisterende. De er avhengige av kontinuitet og forutsigbarhet for å sikre kvalitet i praksis.

    Studieprogrammer med frivillig praksis trenger ikke å ha praksisplass til alle. Dermed kan de tilby det antallet praksisplasser de har på tidspunktet for opptak til emnet. Dette begrenser imidlertid studenters mulighet til praksis. Ved enkelte studieprogrammer skal studentene i utgangspunktet finne praksisplassen sin selv, noe som ikke gjør disse problemstillingene like relevante. Samtidig kan en forventning om bruk av praksis i flere utdanninger og et ønske om å kunne tilby praksis til en større andel av studentene i disse studieprogrammene resultere i lignende utfordringer (Praksis sett fra et administrativt perspektiv).

    Kapasitet og kvalitet henger sammen. Når kapasiteten er presset, er det vanskelig for UH-institusjonen å opprettholde sine krav til kvalitet. Kartleggingene og analysene i prosjektet viser flere eksempler på at de, på grunn av kapasitetsproblemer, ser seg nødt til å benytte praksissteder der kvaliteten på oppfølging og veiledning ikke er som ønsket eller der praksisstedet ikke er faglig relevant (Praksis sett fra et administrativt perspektiv og Praksis sett fra studieprogramlederes perspektiv). Som beskrevet over opplever praksisfeltet på sin side at de i flere tilfeller ikke kan tilby god nok veiledning når det blir for mange praksisstudenter (Praksis sett fra praksisveilederes perspektiv).

  • Det pågår et større utviklingsarbeid for å utarbeide minstestandarder for sluttkompetansebeskrivelser for samtlige grunnutdanninger innen helse- og sosialfag. Disse nedfelles i egne retningslinjer for hver enkelt utdanning. Arbeidet har betegnelsen RETHOS (Nasjonale retningslinjer for helse- og sosialfagutdanningene). 

    Universitets- og høgskolerådet har gjort et grundig arbeid med sikte på å kartlegge utfordringer og mulige løsninger knyttet til praksis i helse- og sosialfagene: UHR (2016). Praksisprosjektet: Kvalitet i praksisstudiene i helse- og sosialfaglig høyere utdanning. 

    NIFU har gjort mye forskning på praksis i ulike utdanninger:

    Caspersen, J. og Kårstein, A.: Kvalitet i praksis. Oppfatninger om kvalitet blant praksisveiledere NIFU-rapport 2013–14

    Vabø, A. & Sweetman, R.: Praksisorienterte studietilbud. Eksempler fra ingeniørutdanning, markedsføringsfag, humanistiske og samfunnsvitenskapelige fag. NIFU-rapport 2/2011