Andre evalueringar

2026

  • ESG som grunnlag for kvalitetssikring av høyere yrkesfaglig utdanning – handlingsrom og konsekvenser

    Les hele rapporten (pdf)


    Sammendrag

    I denne rapporten vurderer NOKUT i hvilken grad kvalitetssikringen av høyere yrkesfaglig utdanning i Norge er i tråd med standarder og retningslinjer for kvalitetssikring i Det europeiske området for høyere utdanning (ESG), og hvilke konsekvenser det vil ha å ta ESG i bruk. Rapporten er utarbeidet på oppdrag fra Kunnskapsdepartementet, og er del av departementets kunnskapsinnhenting i oppfølgingen av Stortingets vedtak om å koble høyere yrkesfaglig utdanning til det europeiske studiepoengsystemet (ECTS).

    Både ECTS og ESG er verktøy som inngår som en del av Bolognaprosessen. Rapporten viser hvordan Bolognaprosessen utgjør en helhet der man ikke kan løsrive de ulike verktøyene fra hverandre, og at ved innføring av ECTS uten tilknytning til de øvrige Bolognaverktøyene kan effekten på internasjonalt samarbeid og mobilitet bli begrenset.

    Analysen viser også at ESG bygger på forutsetninger som ikke fullt ut passer med egenarten til høyere yrkesfaglig utdanning. Spesielt gjelder dette krav til forskningsbasert undervisning og studentsentrert læring, som i dag ikke er tydelig regulert i fagskolesektoren.

    NOKUTs gjennomgang viser at kvalitetssikringen av høyere yrkesfaglig utdanning delvis er i tråd med standardene i ESG. Noen standarder er godt ivaretatt, slik som læringsressurser, informasjonshåndtering og tydelige kriterier for vurdering. Samtidig er det flere standarder som ikke er ivaretatt. Blant annet mangler kobling til forskning, krav til fagmiljøets kompetanse, krav til systematisk og periodisk evaluering av utdanningene og en helhetlig ekstern kvalitetssikring i tråd med ESG. NOKUT vurderer at kvalitetssikringen av høyere yrkesfaglig utdanning samlet sett ikke ivaretar formålene med ESG.

    NOKUT vurderer at det er mulig å ta i bruk ESG i kvalitetssikringen av høyere yrkesfaglig utdanning, men at det vil få betydelige konsekvenser for fagskolesektoren. Kvalitetssikring i tråd med ESG vil innebære et mer omfattende, mindre fleksibelt og mer ressurskrevende system enn dagens kvalitetssikring av høyere yrkesfaglig utdanning. Dette gjelder både intern og ekstern kvalitetssikring. En slik endring kan påvirke fagskolenes evne til å ivareta nærhet til yrkesfeltet, til å dekke lokale kompetansebehov og til å omstille seg raskt.

    NOKUT anbefaler departementet å avvente revisjonene av både ECTS User’s Guide og ESG før det tas endelige beslutninger om den videre utviklingen av kvalitetssikringen av høyere yrkesfaglig utdanning.

    Forfatter(e): NOKUT

    Les hele rapporten (pdf)

2023

  • Kvalifikasjonar på ramme alvor – Evaluering av Nasjonalt kvalifikasjonsrammeverk for livslang læring

    Les heile rapporten (pdf)


    Samandrag

    NOKUT har på oppdrag frå Kunnskapsdepartementet gjennomført ei evaluering av Nasjonalt kvalifikasjonsrammeverk for livslang læring (NKR). I denne hovudrapporten presenterer vi funn og konklusjonar frå evalueringa. Saman med fem deskriptive delrapportar, samt rapporten Utredning om mulig parallell struktur i Nasjonalt kvalifikasjonsrammeverk for livslang læring, utført av Faugert & Co Utvärderinger/Technopolis i 2020, utgjer denne ein heilskapleg gjennomgang av NKR.

    Evalueringa skulle

    1. kartleggje funksjonane og effektane som NKR har på dei to områda utdanningskvalitet og regulering av utdanning, og mobilitet og livslang læring
    2. vurdere om desse verknadane er i tråd med dei fastsette føremåla med NKR
    3. leggje til rette for ei kunnskapsbasert vidareutvikling av NKR på områda regulering av utdanning og utdanningskvalitet, og mobilitet og livslang læring

    Gjennom evalueringa har NOKUT samla inn eit større empirisk materiale, som vi presenterer og diskuterer i denne rapporten. Dette materialet gjev oss eit omfattande kunnskapsgrunnlag om effektane NKR har hatt og korleis det fungerer på ulike område. Vi har sett på fleire ulike avtakarar, med ulike – og stundom motstridande – oppfatningar om korleis NKR fungerer. Dette gjev eit solid underlag for å evaluere NKR, og gjev Kunnskapsdepartementet føresetnader for vidare utvikling.

    Det empiriske materiale er knytt til dei to områda utdanningskvalitet og regulering av utdanning, og mobilitet og livslang læring. På desse områda kartlegg vi effektar og funksjonar NKR har i dag. Vi har også gått gjennom og analysert føremåla, samt prinsipielle sider og føresetnader, for NKR. Avslutningsvis har vi i lys av dei prinsipielle vurderingane og det empiriske materialet saman vist at det er fleire utfordringar med korleis NKR fungerer. Særleg viser vi korleis NKR står overfor eit retningsval. I det retningsvalet har vi også sett ut nokre konkrete tilrådingar for endring av NKR.

    NKR er eit inngripande og regulerande verktøy for utdanningsinstitusjonane i høgare utdanning og høgare yrkesfagleg utdanning, og er sentralt i reguleringa av utdanning og utdanningskvalitet i det norske systemet. Trass dette er dei fleste utdanningsinstitusjonane og fagmiljø relativt positivt innstilt til NKR og har i hovudsak jobba seg inn i det og integrert det i arbeidet med å utvikle og gjennomføre utdanningane.

    NKR og krava til læringsutbyteskildringar for utdanningane har hatt klare effektar på arbeidet med å utvikle, administrere og gjennomføre utdanningar. Læringsutbyteskildringar er sentrale for utdanningsinstitusjonane og fagmiljø i det utdanningsfaglege arbeidet med utdanningane. Læringsutbyteskildringane for utdanningane er relevante også for studentanes studiekvardag, men det er klare samanhengar mellom kor gode studentane opplever at læringsutbyteskildringane er og i kva grad dei bruker dei.

    NKR har derimot få og små effektar på mobilitet, arbeidsliv, informasjon og livslang læring. Dei effektane vi ser på desse områda er svakt positive for internasjonal studentmobilitet og mobilitet mellom delar av utdanningssektoren i høgare utdanning. Det er lite relevant for arbeidslivet, og særleg høgare yrkesfagleg utdanning opplever NKR som utfordrande både når det gjeld internasjonal studentmobilitet, mobilitet mellom utdanningstypar og for å kunne svare på arbeidslivets behov når dei utviklar utdanningar.

    Det er stor avstand mellom føremåla i NKR og dei faktiske effektane. Det har vore ei forskyving i dette forholdet, og NKR framstår i dag som at det i berre avgrensa grad svarer til føremåla. Føremåla er delvis ambisiøse, delvis uklare. Dette bidrar til at NKR står i fleire målkonfliktar, og ikkje får utnytta potensialet sitt. Saman med at NKR har ein relativt sterk regulativ funksjon opp mot utdanningssystemet gjer dette at NKR er meir i utakt med andre lands kvalifikasjonsrammeverk.

    Basert på empiri og diskusjonar av føremål, føresetnader og prinsipp i NKR samla, har vi utforma eit sett med tilrådingar til KD om vidare utvikling. Den overordna tilrådinga er at KD bør ta eit politisk val om kva retning NKR skal gå i. Dagens situasjon skapar ein avstand mellom forventningar til NKR og dei faktiske effektane. Fleire sider ved innretninga av NKR gjer at det ikkje i tilstrekkeleg grad kan utnytte potensialet sitt, og det er usannsynleg at det kan oppfylle alle dei tinga det er forventa å gjere. Den sentralt regulerande funksjonen NKR har bidrar også til at NKR ikkje fungerer optimalt. For å byggje ned hindringar, og utnytte NKR på ein betre måte, skisserer vi tre ulike retningar NKR kan gå i – utdanning, arbeidsliv eller livslang læring –, og at ulike tiltak vil kunne trekkje NKR i éi snarare enn ei anna retning. Vi er imidlertid atterhaldne om å peike ut kva retning som er best, fordi dette inngår i større politiske val for utdannings- og kompetansepolitikken generelt, og for spørsmålet om kva NKR skal vere spesielt.

    I forlenging av dette har vi formulert nokre konkrete tilrådingar som anten er område der KD blir stilt overfor dette retningsvalet eller område som gjeld på tvers av alle alternativ. Desse tilrådingane skal saman bidra til betre samanheng mellom kva NKR er meint og forventa å gjere og dei faktiske effektane og funksjonane. Vidare skal de gje klarare retning for kva NKR skal vere og byggje opp under meirverdien det kan ha for ulike avtakarar. Saman skal desse støtte opp under NKR som eit kvalifikasjonsrammeverk, kor det er læringsutbyte som står i sentrum.

    Forfattarar: Jon Furholt og Gerhard Y. Amundsen

    Les heile rapporten (pdf)

  • Evaluering av Nasjonalt kvalifikasjonsrammeverk for livslang læring (NKR), delrapport 5

    Kandidatars kjennskap til og nytte av NKR

    Les heile rapporten (pdf)


    Oppsummering

    Det er mange usikkerheitsmoment når vi tolkar resultata frå kandidatundersøkinga og ein bør ikkje leggje for stor vekt på mindre skilnader mellom sektorar, mellom utdanningsnivåa eller mellom utdanningskategoriar. Til det er talgrunnlaget for spinkelt. Nokre observasjonar er likevel verd å merkje seg.

    Læringsutbyteskildringar, i den forstanden vi snakkar om her, er ein integrert del av NKR, og blei innført før kandidatane som svarte på undersøkinga starta utdanninga si. Vitnemåla til kandidatane, der læringsutbyteskildringane står oppført, var alle under eitt år gamle. Likevel svarer ca 30 % av kandidatane at dei ikkje kjenner til læringsutbyteskildringane for utdanninga dei har fullført. Kjennskapen blant kandidatane i denne undersøkinga er klart lågare enn kjennskapen vi ser hos studentane (om lag 90 % i båe sektorar).

    Dei kandidatane som kjenner til eigne læringsutbyteskildringar vurderer at dei i relativ stor grad speglar sluttkompetansen deira, og speglar den kompetansen som arbeidsgjevarar etterspør. Når det gjeld spørsmåla om konkret bruk av læringsutbyteskildringar ved jobbsøking og kor mykje dei trur arbeidsgjevarane veit om læringsutbyteskildringane, så svarer kandidaten at dei i langt mindre grad bruker dei og at arbeidslivet kjenner til dei.

    Dette kan indikere at læringsutbyteskildringane er gode verktøy når dei er nært knytt til sjølve utdanningane, men at dei i langt mindre grad er relevante/aktuelle når det gjeld praktisk bruk av dei i overgangen til eit arbeidsliv.

    Det er ein klar tendens til at fagskulekandidatar, i større grad enn mastergradskandidatar, både kjenner og nyttar LUB. Det er ei gruppe som skil seg særleg ut. Det er kandidatar frå fagområdet "Helse og sosial" i høgare yrkesfagleg utdanning. Desse skårar jamt over høgare enn kandidatar frå dei andre fagområda på båe nivåa. Skilnaden mellom kandidatane i dei to sektorane, kan langt på veg forklarast med denne skilnaden. Det er altså ikkje nivåa som sådan som skil seg frå kvarandre.

    Forfattarar: Bjørn Ragnar Stensby, Jon Furholt og Gerhard Y. Amundsen

    Les heile rapporten (pdf)

  • Evaluering av Nasjonalt kvalifikasjonsrammeverk for livslang læring (NKR), delrapport 4

    Arbeidstakarars kjennskap til og nytte av NKR

    Les heile rapporten (pdf)


    Oppsummering

    Kjennskapen til læringsutbyteskildringar blant arbeidstakarar må seiast å vere låg – berre 16 prosent av dei spurde svarte positivt på spørsmålet om kjennskap. Blant dei med kjennskap svarte likevel eit klart fleirtal (2 av 3) at dei også opplever læringsutbytteskildringane som nyttige.

    Kjennskap til læringsutbyteskildringar er høgast i offentleg sektor, men noko av forklaringskrafta ligg likevel i skilnader mellom bransjar. Vi ser særleg høg grad av kjennskap i helse- og omsorg og utdanningssektoren. Andre faktorar som er med på å predikere kjennskapen til læringsutbyteskildringar inkluderer alder (yngre arbeidstakarar kjenner i større grad til læringsutbyteskildringar) og utdanningsnivå (arbeidstakere med høgare eller høgare yrkesfagleg utdanning kjenner i større grad til læringsutbyteskildringar). Den sterkaste samanhengen med kjennskap ser vi likevel for arbeidstakarar som har tatt utdanning på universitet/høgskulenivå i løpet av det siste året – dei har klart høgare kjennskap til læringsutbyteskildringar enn dei som ikkje har (høvesvis 50 og 14 prosent). Sjølv om vi ikkje kan sjå bort frå at dette også omfattar arbeidstakarar som har fullført grunnutdanninga si i løpet av dei siste 12 månadane, er det ikkje usannsynleg at det er ein viss indikasjon på at arbeidstakarar i etter- og vidareutdanning i større grad kjenner til læringsutbyteskildringar. Vi ser likevel ingen markant skilnad i opplevinga av nytten av læringsutbyteskildringar basert på om ein er i etter- og vidareutdanning eller ikkje.

    Forfattarar: Kristoffer Øygarden, Jon Furholt og Gerhard Y. Amundsen

    Les heile rapporten (pdf)

  • Evaluering av Nasjonalt kvalifikasjonsrammeverk for livslang læring (NKR), delrapport 3

    Kjennskap, bruk og nytte av NKR, EQF og læringsutbyteskildringar for norske arbeidsgjevarar

    Les heile rapporten (pdf)


    Oppsummering

    Ein føresetnad for at kvalifikasjonsrammeverk og læringsutbytteskildringar blir brukte av norske verksemder, er at verksemdene kjenner til dei og veit kva dei kan brukast til. Resultata av undersøkinga vår tyder på at det er ein avgrensa og relativt lik del av verksemdene som kjenner til læringsutbytteskildringar, NKR og EQF. Det er noko grad av overlapp og ein svært liten del som kjenner til alle dei tre verktøya, noko som tyder på at dei til ei viss grad har ulike målgrupper og bruksområde.

    Kjennskapen er høgast i offentleg sektor og i store verksemder, og det er til dels store skilnader mellom næringane. Verksemder innanfor undervisning, helse- og sosialtenester, offentleg administrasjon og forsvar, og anna tjenesteyting har størst kjennskap til verktøya. Dei fleste verksemdene, heile 72 prosent, kjenner ikkje til nokon av dei tre verktøya. Delen er høgast i privat og frivillig sektor og i små verksemder, og det er også her store skilnader mellom næringar.

    Samstundes er både bruken og nytten av verktøya slik at auka kjennskap har eit visst potensiale for å bidra til auka bruk. Det er også grunn til å tru at kjennskapen, særleg til NKR og læringsutbyteskildringar, vil auke både i befolkninga og blant arbeidsgjevarar etter kvart som stadig større delar av arbeidsstyrken får informasjon om nivå og læringsutbyte på vitnemåla sine.

    Viss kvalifikasjonsrammeverk og læringsutbyteskildringar skal bli brukt av verksemdene, er det også viktig at verktøya blir opplevt som relevante og nyttige. Verksemder har ulike behov og bruker verktøya til ulike føremål. I undersøkinga fann vi at mange verksemder som kjenner til læringsutbyteskildringar og NKR, eller til EQF, ikkje har brukt verktøya til dei tenkte føremåla, utan at vi veit noko om kva som er årsakene til at dei ikkje bruker dei. Andelane ikkje-brukare varierer frå 18-31 prosent av dei som kjenner verktøya, og er høgare for EQF enn for NKR og læringsutbytteskildringar. Høvesvis 10 og 27 prosent av dei som kjenner til NKR/læringsutbyteskildringar og EQF, har ikkje brukt det til nokre av aktivitetane vi har spurt om. Her må vi ta atterhald om vi har klart å fange opp den mest relevante bruken ved spørsmåla våre, eller om verktøya blir brukte til andre føremål enn det vi har spurt om.

    Det er relativt mange av dei som har brukt verktøya, som i stor eller svært stor grad har nytte av dei til ulike føremål. Over halvparten av verksemdene som bruker NKR og læringsutbytteskildringar meiner det er nyttig for å forstå utdanningskvalifikasjonane til søkjarar, karlegging eller skildring av kompetansebehovet for eiga verksemd, for å utvikle interne kompetanseutviklingstiltak og for å forstå den uformelle kompetansen til søkjarar. Offentlege verksemder har i større grad nytte av dei enn private, bortsett frå når det gjeld å forstå den uformelle kompetansen til søkjarar som er langt nyttigare i privat sektor. Og medan små verksemder finn verktøya nyttige for å forstå uformell kompetanse og utdanningskvalifikasjonar, synast mellomstore verksemder i høgare grad enn små at dei er nyttig for kartlegging av kompetansebehovet for verksemda, samarbeid med utdanningssektoren om utdanningstilbod og for å finne tilbod om kompetanseutvikling.

    Det kan sjå ut til at verksemdene opplever EQF som mindre nyttig enn NKR og læringsutbyteskildringar. Rundt fire av ti av dei som har brukt EQF, meiner det er nyttig for å samanlikne norske og utanlandske kvalifikasjonar, forstå utanlandske utdanningssystem og for rekruttering av personar med utanlandsk utdanning. Det er ein høgare andel av offentlege verksemder som opplever det som nyttig for å forstå utanlandske utdanningssystem. Nytten aukar også med verksemdsstorleiken.

    Alt i alt dannar desse tala eit bilete av at NKR, EQF og læringsutbyteskildringar er relativt lite relevant for norske arbeidsgjevarar, der både kjennskapen, bruken og nytten totalt er låg. Vi kan ikkje utelukke at kjennskap er den viktigaste faktoren for at dei ikkje er meir relevant i arbeidslivet, og somme av tala indikerer at det er eit større potensiale her. Likevel har vi eit svakt grunnlag for å anta at vurderingane for nytte av dei ulike verktøya er representative også for den gruppa som ikkje kjenner til verktøya.

    Forfattarar: Jon Furholt, Kristoffer Fretland Øygarden og Gerhard Y. Amundsen

    Les heile rapporten (pdf)

  • Evaluering av Nasjonalt kvalifikasjonsrammeverk for livslang læring (NKR), delrapport 2

    Korleis opplever studentane læringsutbyteskildringar for utdanning?

    Les heile rapporten (pdf)


    Samandrag

    Studentar ved både universitet/høgskular og fagskular rapporterer svært høg kjennskap til læringsutbyteskildringane, vurderer læringsutbyteskildringane som gode og bruker læringsutbyteskildringane til både emneval og eksamensførebuing. Det er òg teikn til at dersom læringsutbyteskildringane er godt utforma – det vil seie at dei er enkle å forstå, er tydeleg kopla på emne- og programnivå og samsvarar med opplevd læringsutbyte – så blir dei òg i større grad brukt og vurdert som nyttige av studentane. Denne tendensen ser me både i fagskule- og universitetssektoren, men den varierer noko etter fag.

    På universitet og høgskular varierer tidspunktet for når studentane blir kjent med læringsutbyteskildringane på tvers av utdanningar med og utan rammeplan, sjølv om den totale kjennskapen er tilsvarande høg på tvers av utdanningane. Det er òg forskjellar mellom utdanningar med og utan rammeplan når det gjeld bruk av læringsutbyteskildringar: studentar på rammeplanstyrte utdanningar blir i større grad kjent med læringsutbyteskildringane etter påbegynt studium, opplever dei i mindre grad som enkle å forstå, og brukar dei i større grad til emneval, og i mindre grad til eksamensførebuing, enn studentar på andre utdanningar. Universitets- og høgskulestudentar som har planlagt eller gjennomført utveksling eller bytte av studium, vurderer jamt over læringsutbyteskildringane som nyttige verktøy i desse prosessane.

    På fagskulane ser me tendensar i resultata til at nettstudentane i større grad kjenner til læringsutbyteskildringane, og at dei blei kjent med læringsutbyteskildringane tidleg, samt at dei både vurderer læringsutbyteskildringane som betre, og i større grad brukar dei, samanlikna med studentar på stad- og samlingsbaserte utdanningar.

    Forfattarar: Kristoffer F. Øygarden, Bjørn Ragnar Stensby, Jon Furholt

    Les heile rapporten (pdf)

2022

  • Statistikkrapport – lovregulerte yrker omfattet av yrkeskvalifikasjonsdirektivet (2005/36/EF)

    Les hele rapporten (pdf)


    Sammendrag

    Når et yrke er regulert, kreves det godkjenning fra ansvarlig myndighet i Norge for å kunne utøve yrket i Norge. EUs yrkeskvalifikasjonsdirektiv gir rettigheter til å kunne utøve det samme yrket som man kan utøve i hjemlandet, og er en viktig forutsetning for fri flyt av tjenester og arbeidskraft i EU/EØS-området. For at en yrkesutøver skal omfattes av yrkeskvalifikasjonsdirektivet, må søker være fullt ut kvalifisert til å utøve yrket i hjemlandet og det må dreie seg om det samme yrket. Myndigheten som behandler søknaden, skal foreta en helhetsvurdering av søkerens samlede yrkeskvalifikasjoner, dvs. formell utdanning, yrkeserfaring og realkompetanse. Dersom det er vesentlige forskjeller i søkerens kvalifikasjoner sammenlignet med de nasjonale kravene i Norge, tilbys søker utligningstiltak, enten i form av en prøveperiode eller en egnethetstest. Avslag kan gis i tilfeller der nivået på kvalifikasjonen til søker er betraktelig lavere enn det som kreves i Norge.

    I årene 2015–2021 har godkjenningsmyndighetene i Norge rapportert at det har blitt behandlet i underkant av 58 000 søknader om godkjenning av yrkeskvalifikasjoner fra EØSland. Antall søknader har variert noe i disse årene, med en klar nedgang i 2020. I 2020 ble det rapportert inn lavest antall behandlede søknader i perioden 2015–2021, mens antall søknader økte noe i 2021.

    Det er et klart flertall som har fått vedtak om godkjenning på sine søknader i denne perioden. Antall godkjente søknader utgjør i overkant av 87 % av alle fattede vedtak. Både antall godkjenninger og antall avslag har vært forholdsvis stabilt i perioden 2015–2021. Andel avslag av totalt antall vedtak har variert noe i denne perioden. I 2021 utgjorde andel godkjente søknader 86 %, mens antall avslag utgjorde i overkant av 14 %. Det har også vært en stabil økning i antall klager frem til 2020, som i en stor grad gjelder helseyrker under Helsedirektoratet. I 2021 var det imidlertid en nedgang i antall klager sammenlignet med tidligere år.

    Det er noen godkjenningsmyndigheter som ikke har rapportert på alle tallene i løpet av denne perioden, grunnet ulike årsaker. Totalt antall søknader antas derfor å være noe høyere enn det som kommer frem av denne rapporten. Det mangler eksempelvis totalt antall avslag for årene 2015–2016, og det er variasjoner i hvilke myndigheter som rapporterer på vedtak etter utligningstiltak og søkere som holder på med prøveperiode. Det mangler i tillegg statistikkrapportering fra tre myndigheter for 2021. Det kan derfor konkluderes med at deler av statistikken er ufullstendig.

    Forfatter: Elma Turkovic

    Les hele rapporten (pdf)

  • Evaluering av Nasjonalt kvalifikasjonsrammeverk for livslang læring (NKR), delrapport 1

    Kva meiner institusjonane og fagmiljøa om Nasjonalt kvalifikasjonsrammeverk for livslang læring og læringsutbyteskildringar?

    Les heile rapporten (pdf)


    Samandrag

    Sjølvevalueringane er resultatet av ei kvalitativ undersøking om NKR, som har gått til eit utval utdanningsinstitusjonar innan høgare utdanning og høgare yrkesfagleg utdanning, og eit utval fagmiljø ved dei same institusjonane. Respondentane har fått høve til å svare på ei rekkje spørsmål som gjeld eigen bruk og nytte av NKR, samt effektane NKR har på aktivitetane til institusjonane og fagmiljøa.

    Det samla inntrykket frå sjølvevalueringane er at både institusjonane og fagmiljøa er positive til effektane NKR har hatt, men at det er utfordringar på ein del område. Tendensen i svara er at NKR har fått tid til å verke og i aukande grad har blitt ein integrert del av arbeidet med enkeltutdanningar og kvalitetsarbeid. Særleg i det interne arbeidet med å utvikle og vidareutvikle emne og studieprogram ser NKR ut til å ha hatt effekt.

    Skilnader i utfordringar med NKR følgjer i stor grad utdanningstypar, fagområde, sektor og liknande. Her skil fagskulane seg frå høgare utdanningsinstitusjonar, rammeplan- og retningslinjestyrte utdanningar skil seg frå utdanningar utan sentral styring, og helse- og omsorgsfaga skil seg særleg frå dei tekniske fagområda. Dei større og eldre universiteta ser også ut til å vere meir kritisk til NKR enn respondentane for øvrig.

    Autonomi og styring
    Institusjonane og fagmiljøa frå både dei høgare utdanningsinstitusjonane og frå fagskulane er langt på veg samde i at kravet om at utdanningane skal være i tråd med NKR er uproblematisk å etterleve i praksis.

    Kritikken rettar seg i all hovudsak mot i kva grad kravet er føremålstenleg og praktisk. For eit mindretal av dei høgare utdanningsinstitusjonane er NKR medverkande til eit høgt styringstrykk. Eit anna kritisk innspel som går att i svara frå nokre av dei høgare utdanningsinstitusjonane er at NKR medverkar til ei "byråkratisering" av utdanningsarbeidet, og kan såleis leggje band på fagleg kreativitet. Det er også fleire kritiske perspektiv på forholdet mellom NKR og rammeplanar eller retningslinjer der læringsutbyteskildringar inngår.

    Hovudkritikken frå fagskulane gjeld nivådelinga i NKR, som fleire meiner at gjer det vanskeleg å imøtekomme dei faktiske behova i arbeidslivet. Nokre melder også om konfliktar mellom NKR og spesifikke bransjekrav.

    Fagmiljøa frå både høgare utdanningsinstitusjonar og fagskular er opptatte av at NKR ser ut til å passe mindre godt i møte med studietilbod som skil seg ut frå normalen, særleg med tanke på lengde og oppbygging. Dette gjeld mellom anna for mindre, spesialiserte emne, korte studietilbod, og for integrerte masterutdanningar.

    Utdanning og utdanningskvalitet
    Både dei høgare utdanningsinstitusjonane og fagskulane meiner at NKR spelar ei viktig rolle i utviklinga av studietilboda og legg tydelege føringar på dette arbeidet. Langt dei fleste fagmiljøa frå begge sektorar opplever at læringsutbyteskildringar spelar ei stor rolle for den faglege utviklinga av innhaldet i utdanningane. Bruken av læringsutbyteskildringar set mellom anna tydelege rammer for arbeidet, leier til samarbeid og kan gjere det enklare å drive samstemt undervisning. Heilskaplege studieprogram og felles språk går att som positive sider ved NKR. Fleire peiker samstundes på at utvikling av heilskaplege studieprogram særleg er påverka av undervisaranes eigen kompetanse, og peikar i mindre grad på NKR.

    Eit mindretal av dei høgare utdanningsinstitusjonane skildrar NKR som ei "sjekkliste", og eit verktøy som er for overflatisk for det faglege utviklingsarbeidet. For desse kan difor føringane i NKR medverke til å innskrenke det pedagogiske arbeidet.

    Fagskulane er opptatte av å formidle den høge graden av involvering av arbeidslivet i den faglege utviklinga av studietilboda sine, noko som også legg viktige føringar på arbeidet. Eit gjentakande kritisk innspel frå fagskulane er utfordringane med at NKR er skrive i eit "skulespråk", noko som gjer NKR mindre anvendeleg enn ønska i utviklingsarbeidet der arbeidslivet er involvert.

    Fagmiljøa på tvers av sektorane meiner at tilgjengelege ressursar legg svært sterke føringar på den faglege utviklinga av studietilboda, og at desse i mange tilfelle er knappe.

    Mobilitet

    For dei høgare utdanningsinstitusjonane så meiner mange at NKR er nyttig i prosessane rundt opptak, fritak og godskriving, og at NKR generelt har verka positivt for internasjonal mobilitet. Dette gjeld særleg for å identifisere rett nivå, for førehandsgodkjenning av studiar, og bruken av læringsutbyteskildringar for å godkjenne emne frå partnarinstitusjonar. Nokre fagskular trekkjer likeins fram at dei har god nytte av NKR til hjelp med opptak, godskriving og realkompetansevurdering, og at nivåinndelinga kan forenkle arbeidet med å utarbeide avtalar om utveksling over landegrenser. Nokre fagskular meiner derimot at skilnadane mellom det norske kvalifikasjonsrammeverket og det europeiske (EQF) på nivåplassering hindrar internasjonal mobilitet. Dette gjeld i situasjonar der utdanningar i EQF er plassert på eit høgare nivå enn i NKR. At nivåa i NKR vanskeleggjer mobilitet mellom fagskulane og dei høgare utdanningsinstitusjonane er også eit tilbakevendande tema.

    Arbeidsliv

    Svara frå institusjonane og fagmiljøa når det kjem til spørsmålet om NKR og arbeidslivsrelevans skil seg mellom dei høgare utdanningsinstitusjonane og fagskulane. Førstnemnde meiner at NKR i liten grad har vore avgjerande for auka arbeidslivsrelevans. For fagskulane er spørsmålet lite relevant, då arbeidslivsrelevansen er fagskulane sitt sentrale samfunnsoppdrag, og at det derfor er vanskeleg å sjå korleis NKR har medverka til endring. Ei generell tilbakemelding frå fagmiljøa på tvers av sektorane er at læringsutbyteskildringar spelar ei lite viktig rolle i informasjonsarbeidet om utdanningane. Unntaka er utdanningar med innslag av praksis, der diskusjonar kring læringsutbyteskildringar ofte står på agendaen i møter mellom praksisstad og studieprogramleiing. Livslang læring blir av dei fleste ikkje kommentert, men dei som kommenterer det peiker på at NKR har vært utan tyding for livslang læring.

    Forfattere: Åsne Kalland Aarstad, Gerhard Yngve Amundsen, Jon Furholt, Olve Hølaas og Bjørn Ragnar Stensby

    Les heile rapporten (pdf)

  • Evaluering av implementeringen av RETHOS for studieprogrammene i sosialt arbeid

    Les hele rapporten (pdf)


    Sammendrag

    De nye nasjonale retningslinjene for helse- og sosialfagutdanningene (RETHOS) er en del av et nytt styringssystem. Intensjonen er at de nye retningslinjene skal bidra til at nyutdannede kandidater har en likeverdig sluttkompetanse som imøtekommer tjenestenes kompetansebehov.

    Implementeringen av retningslinjene er inndelt i tre faser der den første fasen begynte høsten 2020. Kunnskapsdepartementet har gitt NOKUT i oppdrag å evaluere implementeringen av retningslinjene. Formålet er å framskaffe informasjon som er nyttig for videreutviklingen av RETHOS som styringssystem og institusjonenes studieplanarbeid.

    Evalueringen omfatter åtte fagområder, og i denne rapporten presenteres funnene fra utdanningene i sosialt arbeid. Evalueringen tar for seg tre områder: Vurdering av etterlevelse mellom studieplaner og de nye retningslinjene, institusjonenes erfaringer med implementeringen og tjenestenes erfaring med implementeringen. 

    Vurderinger av etterlevelse utført av en sakkyndig komite
    De fleste institusjonene har utviklet fullstendige studieplaner på vurderingstidspunktet, mens én av studieplanene kun er ferdigstilt for to av studieårene. Sakkyndigkomiteen mener de fleste studieplanene er utviklet i tråd med de nasjonale retningslinjene. I ett tilfelle er komiteen usikker på om retningslinjene er tilstrekkelig ivaretatt. Sakkyndiggruppen viser til mulige mangler ved flere institusjoner som de bør se nærmere på. De påpeker blant annet at noen av læringsutbyttene knyttet til det samiske aspektet er vanskelig å gjenfinne i flere av studieplanene.

    Institusjonenes erfaring med implementeringen
    Flertallet av institusjonene mener retningslinjene er et godt verktøy i arbeidet med å utvikle studieplaner. Samtidig utrykker flere at retningslinjene er svært detaljerte. Noen utrykker at den høye detaljgraden går ut over den faglige kreativiteten og muligheten for lokal tilpasning. Flere av institusjonene har klart å ivareta sine individuelle profiler, men det oppleves krevende å innpasse lokale krav, som for eksempel ex.phil., samtidig som en ivaretar alle læringsutbyttene innenfor 180 studiepoeng. De fleste institusjonene rapporterer om et godt samarbeid med tjenestene i studieplanarbeidet.

    Tjenesterepresentantenes erfaring med implementeringen på tvers av fagområdene
    Tjenesterepresentantene har ulike erfaringer med implementeringen, men de har klare meninger om hva som skal til for å sikre et godt samarbeid. De ønsker å bli involvert tidlig prosessen, slik at de kan være med og påvirke den overordnede tematikken i studieplanarbeidet. Videre bør det være en bredde i utvalget av tjeneste- og studentrepresentanter. Det kommer også fram at det er viktig at institusjonene følger opp tjenesterepresentantene godt både før, underveis og etter innspillsprosesser, slik at de er godt informert om forventninger til arbeidet, kan forankre innspill i egen virksomhet og se resultater av samarbeidet.

    Forfattere: Sakkyndige: Jorunn Vindegg (OsloMet), Reidun Karlsen (NAV Gjøvik), Mariann Iren Vigdal (HVL). Fra NOKUT: Magnus Haakens, Marte Bogen Sinderud, Åsne Kalland Aarstad og Katrine Kronen. 

    Les hele rapporten (pdf)

  • Evaluering av implementeringen av RETHOS for studieprogrammene i paramedisin

    Les hele rapporten (pdf)


    Sammendrag

    De nye nasjonale retningslinjene for helse- og sosialfagutdanningene (RETHOS) er en del av et nytt styringssystem. Intensjonen er at de nye retningslinjene skal bidra til at nyutdannede kandidater har en likeverdig sluttkompetanse som imøtekommer tjenestenes kompetansebehov.

    Implementeringen av retningslinjene er inndelt i tre faser, der den første fasen begynte høsten 2020. Kunnskapsdepartementet har gitt NOKUT i oppdrag å evaluere implementeringen av retningslinjene. Formålet er å framskaffe informasjon som er nyttig for videreutviklingen av RETHOS som styringssystem og institusjonenes studieplanarbeid.

    Evalueringen omfatter åtte fagområder, og i denne rapporten presenteres funnene fra paramedisinutdanningene. Evalueringen tar for seg tre områder: Vurdering av etterlevelse mellom studieplaner og de nye retningslinjene, institusjonenes erfaringer med implementeringen og tjenestenes erfaring med implementeringen.

    Vurderinger av etterlevelse utført av en sakkyndig komite 
    Sakkyndigkomiteen har tillit til at alle studieplanene er i tråd med retningslinjene, og at studentene vil oppnå det intenderte læringsutbyttet. Komiteen peker på mangler ved noen institusjoner som institusjonene blir anbefalt å se nærmere på. Institusjonene har igjennom selvevalueringene gitt utrykk for at de er kjent med noen av manglene, og at de arbeider for å løse disse.

    Institusjonenes erfaring med implementeringen
    Fire av fem institusjoner mener retningslinjene er et godt verktøy for utvikling av egen studieplan. Det er også bred enighet om at retningslinjene gir handlingsrom for lokal tilpasning, men det påpekes at det reelle handlingsrommet kan være mindre enn intendert i møte med lokale krav. Institusjonene erfarer at samarbeidet med tjenestene har vært viktig i studieplanarbeidet, og at tjenestene har fått stor innflytelse på studieplanene.

    Tjenesterepresentantenes erfaring med implementeringen på tvers av fagområdene
    Tjenesterepresentantene har ulike erfaringer med implementeringen, men de har klare meninger om hva som skal til for å sikre et godt samarbeid. De ønsker å bli involvert tidlig prosessen, slik at de kan være med og påvirke den overordnede tematikken i studieplanarbeidet. Videre bør det være en bredde i utvalget av tjeneste- og studentrepresentanter. Det kommer også fram at det er viktig at institusjonene følger opp tjenesterepresentantene godt både før, underveis og etter innspillsprosesser, slik at de er godt informert om forventninger til arbeidet, kan forankre innspill i egen virksomhet og se resultater av samarbeidet.

    Forfattere: Sakkyndige: Thomas Hansen (UiT – Norges arktiske universitet), Stephen Sollid (UiS), Kristian Myklevoll (Nasjonalt kompetansesenter for legevaktmedisin). Fra NOKUT: Magnus Haakens, Marte Bogen Sinderud, Åsne Kalland Aarstad og Katrine Kronen.

    Les hele rapporten (pdf)

  • Evaluering av implementeringen av RETHOS for studieprogrammene i medisin

    Les hele rapporten (pdf)


    Sammendrag

    De nye nasjonale retningslinjene for helse- og sosialfagutdanningene (RETHOS) er en del av et nytt styringssystem. Intensjonen er at de nye retningslinjene skal bidra til at nyutdannede kandidater har en likeverdig sluttkompetanse som imøtekommer tjenestenes kompetansebehov.  Implementeringen av retningslinjene er inndelt i tre faser, der den første fasen begynte høsten 2020. Kunnskapsdepartementet har gitt NOKUT i oppdrag å evaluere implementeringen av retningslinjene. Formålet er å framskaffe informasjon som er nyttig for videreutviklingen av RETHOS som styringssystem og institusjonenes studieplanarbeid.

    Evalueringen omfatter åtte fagområder, og i denne rapporten presenteres funnene fra medisinutdanningene. Evalueringen tar for seg tre områder: Vurdering av etterlevelse mellom studieplaner og de nye retningslinjene, institusjonenes erfaringer med implementeringen og tjenestenes erfaring med implementeringen.

    Vurderinger av etterlevelse utført av en sakkyndig komite
    Som en lengre utdanning i fase 2 har ingen av medisinutdanningene levert ferdigstilte studieplaner ved vurderingstidspunktet. Studieplanene har mangler som følge av at de er ufullstendige, men i de fleste tilfellene er det presentert planer for hvordan disse skal ferdigstilles. Sakkyndigkomiteens vurdering er at de foreløpige studieplanene i stor grad oppfyller retningslinjene. De sakkyndige viser også til noen mangler institusjonene bør se nærmere på. Gitt at institusjonene ferdigstiller studieplanene slik det er forespeilet, har de sakkyndige tillit til at studentene vil kunne oppnå det intenderte læringsutbyttet som fastsatt i retningslinjene.

    Institusjonenes erfaring med implementeringen
    Flere av institusjonene opplever retningslinjenes anvendelighet som god, og at de i stor grad samsvarer med eksisterende studieplaner. Samtidig erfarer flere at omfanget og detaljnivået er høyt, noe som en institusjon mener går på bekostning av kjernekompetansen medisinsk ekspertise. Til tross for detaljnivået opplever institusjonene at det eksisterer et handlingsrom for lokal tilpasning. Noen institusjoner har samarbeidet tett med tjenestene under implementeringen av de nye retningslinjene, men presiserer at samarbeidet ikke er et resultat av RETHOS.

    Tjenesterepresentantenes erfaring med implementeringen på tvers av fagområdene
    Tjenesterepresentantene har ulike erfaringer med implementeringen, men de har klare meninger om hva som skal til for å sikre et godt samarbeid. De ønsker å bli involvert tidlig prosessen, slik at de kan være med og påvirke den overordnede tematikken i studieplanarbeidet. Videre bør det være en bredde i utvalget av tjeneste- og studentrepresentanter. Det kommer også fram at det er viktig at institusjonene følger opp tjenesterepresentantene godt både før, underveis og etter innspillsprosesser, slik at de er godt informert om forventninger til arbeidet, kan forankre innspill i egen virksomhet og se resultater av samarbeidet.

    Forfattere: Sakkyndige: Hilde Grimstad ((leder) NTNU), Svein Skeie (SUS), Magnus Løberg (UIO). Fra NOKUT: Magnus Haakens, Marte Bogen Sinderud, Åsne Kalland Aarstad og Katrine Kronen

    Les hele rapporten (pdf)

  • Evaluering av implementeringen av RETHOS for studieprogrammene i psykologi

    Les hele rapporten (pdf)


    Sammendrag

    De nye nasjonale retningslinjene for helse- og sosialfagutdanningene (RETHOS) er en del av et nytt styringssystem. Intensjonen er at de nye retningslinjene skal bidra til at nyutdannede kandidater har en likeverdig sluttkompetanse som imøtekommer tjenestenes kompetansebehov.  Implementeringen av retningslinjene er inndelt i tre faser, der den første fasen begynte høsten 2020. Kunnskapsdepartementet har gitt NOKUT i oppdrag å evaluere implementeringen av retningslinjene. Formålet er å framskaffe informasjon som er nyttig for videreutviklingen av RETHOS som styringssystem og institusjonenes studieplanarbeid.

    Evalueringen omfatter åtte fagområder, og i denne rapporten presenteres funnene fra psykologutdanningene. Evalueringen tar for seg tre områder: Vurdering av etterlevelse mellom studieplaner og de nye retningslinjene, institusjonenes erfaringer med implementeringen og tjenestenes erfaring med implementeringen.

    Vurderinger av etterlevelse utført av en sakkyndig komite
    Institusjonene er godt i gang med implementeringen av de nye retningslinjene, men alle studieplanene er ikke ferdigstilte på vurderingstidspunktet. Sakkyndigkomiteens vurdering er at studieplanene som foreligger og planene for ferdigstilling vil resultere i studieplaner som er i tråd med de nasjonale retningslinjene. Komiteen har imidlertid noen bemerkninger som institusjonene bør se nærmere på i fremtidige revideringer. Komiteen trekker blant annet fram omfang og fordeling av praksis som punkter institusjonene bør arbeide videre med.

    Institusjonenes erfaring med implementeringen
    Overordnet opplever institusjonene at retningslinjene er anvendbare, og at de bidrar til en mer enhetlig kompetanse. Samtidig utrykker flere at retningslinjene er detaljerte og legger opp til et høyt nivå, noe som kan være krevende å oppfylle innenfor utdanningens rammer. Til tross for detaljeringsgraden i retningslinjene opplever institusjonene at det er et visst rom for å bevare sine individuelle profiler.

    Tjenesterepresentantenes erfaring med implementeringen på tvers av fagområdene
    Tjenesterepresentantene har ulike erfaringer med implementeringen, men de har klare meninger om hva som skal til for å sikre et godt samarbeid. De ønsker å bli involvert tidlig i prosessen, slik at de kan være med og påvirke den overordnede tematikken i studieplanarbeidet. Videre bør det være en bredde i utvalget av tjeneste- og studentrepresentanter. Det kommer også fram at det er viktig at institusjonene følger opp tjenesterepresentantene godt både før, underveis og etter innspillsprosesser, slik at de er godt informert om forventninger til arbeidet, kan forankre innspill i egen virksomhet og se resultater av samarbeidet.

    Forfattere: Sakkyndige: Kristine Rensvik Viddal ((leder) NTNU), Hilde Therese Johansen (NAV), Vibeke Moe (UIO) (del 1). Fra NOKUT: Magnus Haakens, Marte Bogen Sinderud, Åsne Kalland Aarstad og Katrine Kronen (del 2 og del 3). 

    Les hele rapporten (pdf)

  • Evaluering av implementeringen av RETHOS for studieprogrammene i bioingeniør

    Les hele rapporten (pdf)


    Sammendrag

    De nye nasjonale retningslinjene for helse- og sosialfagutdanningene (RETHOS) er en del av et nytt styringssystem. Intensjonen er at de nye retningslinjene skal bidra til at nyutdannede kandidater har en likeverdig sluttkompetanse som imøtekommer tjenestenes kompetansebehov.  Implementeringen av retningslinjene er inndelt i tre faser der den første fasen begynte høsten 2020. Kunnskapsdepartementet har gitt NOKUT i oppdrag å evaluere implementeringen av retningslinjene. Formålet er å framskaffe informasjon som er nyttig for videreutviklingen av RETHOS som styringssystem og institusjonenes studieplanarbeid.

    Evalueringen omfatter åtte fagområder, og i denne rapporten presenteres funnene fra bioingeniørutdanningene. Evalueringen tar for seg tre områder: Vurdering av etterlevelse mellom studieplaner og de nye retningslinjene, institusjonenes erfaringer med implementeringen og tjenestenes erfaring med implementeringen.

    Vurderinger av etterlevelse utført av en sakkyndig komite
    De fleste institusjonene har ferdigstilte studieplaner, men det er noen som fortsatt var under utarbeidelses ved vurderingstidspunktet. Sakkyndiggruppen har tillit til at studentene ved institusjonene med ferdig studieplaner vil kunne oppnå det intenderte læringsutbyttet. Basert på de foreløpige studieplanene og planer for videre arbeid har de sakkyndige tillit til at studentene ved institusjoner med studieplaner som er under utarbeidelse, vil oppnå det intenderte læringsutbyttet ved ferdigstillelse. De sakkyndige bemerker imidlertid at det noen steder er vanskelig å gjenfinne alle læringsutbyttene.

    Institusjonenes erfaring med implementeringen
    De fleste institusjonene mener at retningslinjene er en god hjelp i utviklingen av studieplaner, men de peker også på utfordringer. Retningslinjene er detaljerte, og noen begreper fremstår som uklare og er derfor vanskelige å tolke. Erfaringene knyttet til muligheten for lokal tilpasning varierer. Her trekkes det frem at den høye detaljgraden gjør det vanskelig å få plass til tema som ikke er omfattet av retningslinjene. Flere av institusjonen opplever at tjenestene har fått større innflytelse på studieplanen sammenliknet med tidligere, og ønsker et tettere samarbeid med tjenestene i fremtiden.

    Tjenesterepresentantenes erfaring med implementeringen på tvers av fagområdene
    Tjenesterepresentantene har ulike erfaringer med implementeringen, men de har klare meninger om hva som skal til for å sikre et godt samarbeid. De ønsker å bli involvert tidlig i prosessen, slik at de kan være med og påvirke den overordnede tematikken i studieplanarbeidet. Videre bør det være en bredde i utvalget av tjeneste- og studentrepresentanter. Det kommer også fram at det er viktig at institusjonene følger opp tjenesterepresentantene godt både før, underveis og etter innspillsprosesser, slik at de er godt informert om forventninger til arbeidet, kan forankre innspill i egen virksomhet og se resultater av samarbeidet.

    Forfattere:  Sakkyndige: Randi Anny Utne Holt ((leder) NTNU), Per Henrik Hepso (St. Olavs), Vigdis Landsverk (UIA) (del 1). Fra NOKUT: Magnus Haakens, Marte Bogen Sinderud, Åsne Kalland Årstad og Katrine Kronen 

    Les hele rapporten (pdf)

  • Evaluering av implementeringen av RETHOS for studieprogrammene i tannpleie

    Les hele rapporten (pdf)


    Sammendrag

    De nye nasjonale retningslinjene for helse- og sosialfagutdanningene (RETHOS) er en del av et nytt styringssystem. Intensjonen er at de nye retningslinjene skal bidra til at nyutdannede kandidater har en likeverdig sluttkompetanse som imøtekommer tjenestenes kompetansebehov. Implementeringen av retningslinjene er inndelt i tre faser, der den første fasen begynte høsten 2020. Kunnskapsdepartementet har gitt NOKUT i oppdrag å evaluere implementeringen av retningslinjene. Formålet er å framskaffe informasjon som er nyttig for videreutviklingen av RETHOS som styringssystem og institusjonenes studieplanarbeid.

    Evalueringen omfatter åtte fagområder, og i denne rapporten presenteres funnene fra tannpleierutdanningene. Evalueringen tar for seg tre områder: Vurdering av etterlevelse mellom studieplaner og de nye retningslinjene, institusjonenes erfaringer med implementeringen og tjenestenes erfaring med implementeringen.

    Vurderinger av etterlevelse utført av en sakkyndig komite
    Den sakkyndige komiteen har tillit til at studentene ved alle institusjoner vil kunne oppnå det intenderte læringsutbyttet i de nye retningslinjene. Samtidig viser komiteen til en rekke punkter institusjonen bør se nærmere på, blant annet spesifikke læringsutbytter, bruk av Nasjonalt kvalifikasjonsrammeverk og praksis.

    Institusjonenes erfaring med implementeringen
    Institusjonene har ulike erfaringer knyttet til retningslinjene anvendelighet. Retningslinjene bidrar imidlertid til å harmonisere utdanningene på tvers av institusjoner. Det at retningslinjenes er generelle kan gjøre de vanskelige å tolke, men dette bidrar også til lokalt handlingsrom. Det lokale handlingsrommet kan imidlertid begrenses av lokale føringer. De fleste institusjonene opplever at tjenestene har fått økt innflytelse på studieplanen, men at koronapandemien har vanskeliggjort samarbeidet.

    Tjenesterepresentantenes erfaring med implementeringen på tvers av fagområdene
    Tjenesterepresentantene har ulike erfaringer med implementeringen, men de har klare meninger om hva som skal til for å sikre et godt samarbeid. De ønsker å bli involvert tidlig i prosessen, slik at de kan være med og påvirke den overordnede tematikken i studieplanarbeidet. Videre bør det være en bredde i utvalget av tjeneste- og studentrepresentanter. Det kommer også fram at det er viktig at institusjonene følger opp tjenesterepresentantene godt både før, underveis og etter innspillsprosesser, slik at de er godt informert om forventninger til arbeidet, kan forankre innspill i egen virksomhet og se resultater av samarbeidet.

    Forfattere: Sakkyndige: Linda Lundsbakken ((leder) HINN), Rigmor Moe (Viken fylkeskommune), Linda Stein (UIT Norges arktiske universitet) (del 1). Fra NOKUT: Magnus Haakens, Marte Bogen Sinderud, Åsne Kalland Aarstad og Katrine Kronen (del 2 og del 3). 

    Les hele rapporten (pdf)

  • Evaluering av implementeringen av RETHOS for studieprogrammene i ergoterapi

    Les hele rapporten (pdf)


    Sammendrag

    De nye nasjonale retningslinjene for helse- og sosialfagutdanningene (RETHOS) er en del av et nytt styringssystem. Intensjonen er at de nye retningslinjene skal bidra til at nyutdannede kandidater har en likeverdig sluttkompetanse som imøtekommer tjenestenes kompetansebehov.  Implementeringen av retningslinjene er inndelt i tre faser, der den første fasen begynte høsten 2020. Kunnskapsdepartementet har gitt NOKUT i oppdrag å evaluere implementeringen av retningslinjene. Formålet er å framskaffe informasjon som er nyttig for videreutviklingen av RETHOS som styringssystem og institusjonenes studieplanarbeid.

    Evalueringen omfatter åtte fagområder, og i denne rapporten presenteres funnene fra ergoterapeututdanningen. Evalueringen tar for seg tre områder: Vurdering av etterlevelse mellom studieplaner og de nye retningslinjene, institusjonenes erfaringer med implementeringen og tjenestenes erfaring med implementeringen.

    Vurderinger av etterlevelse utført av en sakkyndig komite
    Sakkyndiggruppen vurderer at studieplanene i all hovedsak er i tråd med retningslinjene. De påpeker imidlertid flere mulige forbedringspunkter, blant annet knyttet til gjentagelse av læringsutbytter og praksis. Flere læringsutbytter er også gjengitt på et annet nivå enn i retningslinjene. De sakkyndige bemerker at bruk av ulik taksonomi har gjort vurderingen av etterlevelse utfordrende.

    Institusjonenes erfaring med implementeringen
    Institusjonene er generelt sett tilfredse med retningslinjenes anvendelighet, men de opplever detaljnivået og det store antallet læringsutbytter som utfordrende. De erfarer at retningslinjene har rom for lokale tilpasninger, men at handlingsrommet kan bli borte i møte med lokale retningslinjer. Institusjonene beskriver samarbeidet med tjenestene som viktig og nyttig. Samtidig opplever de at fagfeltets bredde gjør det krevende å skulle imøtekomme tjenestenes ønsker innenfor studieløpet. RETHOS-prosessen har også bidratt til mer tverrfaglig samarbeid.

    Tjenesterepresentantenes erfaring med implementeringen på tvers av fagområdene
    Tjenesterepresentantene har ulike erfaringer med implementeringen, men de har klare meninger om hva som skal til for å sikre et godt samarbeid. De ønsker å bli involvert tidlig i prosessen, slik at de kan være med og påvirke den overordnede tematikken i studieplanarbeidet. Videre bør det være en bredde i utvalget av tjeneste- og studentrepresentanter. Det kommer også fram at det er viktig at institusjonene følger opp tjenesterepresentantene godt både før, underveis og etter innspillsprosesser, slik at de er godt informert om forventninger til arbeidet, kan forankre innspill i egen virksomhet og se resultater av samarbeidet.

    Forfattere: Sakkyndige: Heidi Fløtten (Helse Nord), Sissel Horghagen (NTNU) og Rita Jentoft (UiT (leder)). Fra NOKUT: Magnus Haakens, Marte Bogen Sinderud og Åsne Kalland Aarstad.

    Les hele rapporten (pdf)

  • Evaluering av implementeringen av RETHOS for studieprogrammene i barnevern

    Les hele rapporten (pdf)


    Sammendrag

    De nye nasjonale retningslinjene for helse- og sosialfagutdanningene (RETHOS) er en del av et nytt styringssystem. Intensjonen er at de nye retningslinjene skal bidra til at nyutdannede kandidater har en likeverdig sluttkompetanse som imøtekommer tjenestenes kompetansebehov. Implementeringen av retningslinjene er inndelt i tre faser der den første fasen begynte høsten 2020. Kunnskapsdepartementet har gitt NOKUT i oppdrag å evaluere implementeringen av retningslinjene. Formålet er å framskaffe informasjon som er nyttig for videreutviklingen av RETHOS som styringssystem og institusjonenes studieplanarbeid.

    Evalueringen omfatter 8 fagområder, og i denne rapporten presenteres funnene fra barnevernspedagogutdanningene. Evalueringen tar for seg tre områder: Vurdering av etterlevelse mellom studieplaner og de nye retningslinjene, institusjonenes erfaringer med implementeringen og tjenestenes erfaring med implementeringen.

    Vurderinger av etterlevelse er utført av en sakkyndig komite
    De sakkyndige har tillit til at studentene ved alle institusjoner vil kunne oppnå de intenderte læringsutbyttene RETHOS legger opp til. De har imidlertid noen forslag til forbedringer. I et par tilfeller viser de sakkyndige til inkonsistent bruk av det nasjonale kvalifikasjonsrammeverkets nivåbeskrivelser. Det påpekes også at en institusjon ikke har full måloppnåelse for antall uker praksis.

    Institusjonenes erfaring med implementeringen
    Majoriteten av institusjonene opplever at retningslinjenes anvendelighet er god, og at de bidrar til likere sluttkompetanse på tvers av barnevernspedagogutdanningene. Institusjonene opplevelse av lokalt handlingsrom i studieplanarbeidet er derimot mer variert. Flertallet mener at retningslinjene har et høyt detaljnivå med mange læringsutbytter, noe som begrenser det lokale handlingsrommet. Det er også betydelig variasjon i hvordan institusjonene har samarbeidet med tjenestene rundt utviklingen av ny studieplan. Har utrykker nesten halvparten at de har hatt lite samarbeid med tjenestene.

    Tjenesterepresentantenes erfaring med implementeringen på tvers av fagområdene
    Tjenesterepresentantene har varierte erfaringer med implementeringen, men de har klare meninger om hva som skal til for å sikre et godt samarbeid. De ønsker å involveres tidlig prosessen, slik at de kan være med å påvirke den overordnede tematikken i studieplanarbeidet. Videre bør prosessen inkludere en bredde av tjeneste- og studentrepresentanter. Det kommer også fram at det er viktig at institusjonene følger opp tjenesterepresentantene godt, både før, underveis og etter innspillsprosesser, slik at de er godt informert om forventninger til arbeidet, kan forankre innspill i egen virksomhet og se resultatet av hva samarbeidet har ført til.

    Forfattere: Sakkyndige: Ingunn Studsrød (UIS (leder)), Arild Heskje (Sandnes kommune) og Veronica Haug (UIT Norges arktiske universitet) (del 1). Fra NOKUT: Magnus Haakens, Marte Bogen Sinderud, Katrine Kronen og Åsne Kalland Aarstad (del 2 og del 3). 

    Les hele rapporten (pdf)

2017

2015

  • Kartlegging av læringsutbyttebeskrivelser – sluttrapport (30.11.2015)

    Les hele rapporten (pdf)


    Sammendrag

    Kunnskapsdepartementet ba i desember 2014 NOKUT om å gjennomføre en kartlegging av i hvilken grad læringsutbyttebeskrivelser ved universiteter, vitenskapelige høyskoler og høyskoler er i samsvar med nivåbeskrivelsene for høyere utdanning i Nasjonalt kvalifikasjonsrammeverk (NKR). Sakkyndige oppnevnt av NOKUT har gjort 131 vurderinger av læringsutbyttebeskrivelser innenfor fagområdene arkitektur- og interiørdesign, biologi, data, medisin, statsvitenskap og teologi/RLE/religionsvitenskap. 64 av de 131 vurderingene konkluderer med at læringsutbyttebeskrivelsen er i samsvar, eller delvis i samsvar, med NKR. 67 av vurderingene konkluderer med at det ikke er slikt samsvar.

    Evalueringen viser at de aller fleste læringsutbyttebeskrivelser er utformet som kompetansemål, det vil si hva slags kunnskap, ferdigheter og generell kompetanse kandidaten har etter fullført utdanning. Evalueringene viser også at det er relativt få beskrivelser som både er i samsvar med strukturen i NKR, og samtidig har tydelig faglig profil og innhold.

    Tilbakemeldinger fra utdanningsinstitusjonene viser at mange har problemer med strukturen og deskriptorene i kvalifikasjonsrammeverket. Et hovedbudskapet i denne rapporten er derfor en anbefaling om å gjøre rammeverket mer overordnet med færre deskriptorer. Med et enklere og mer overordnet rammeverk kan det forventes at fagansatte i større grad bruker dette som et verktøy for faglig og pedagogisk utvikling.

    Utover det anbefaler rapporten at NOKUT utvikler kompetanse til å kunne ta et nasjonalt ansvar for å kunne gi institusjonene råd og veiledning når de skal videreutvikle læringsutbyttebeskrivelsene.

    Overfor institusjonene anbefaler rapporten at ledelsen har klart fokus på utviklingen av læringsutbyttebeskrivelser. Samtidig må utformingen av beskrivelsene forankres i fagmiljøene, slik at dette blir en del av den faglige og pedagogiske utviklingen av utdanningene.

    Les hele rapporten (pdf)

    Kartlegging av læringsutbyttebeskrivelser – medisin (5.12.2015)

    Les hele rapporten (pdf)


    Sammendrag

    De sakkyndige har vurdert læringsutbyttebeskrivelser for profesjons- og ph.d.-utdanningene ved de fire medisinske fakultetene i Norge. De sakkyndige finner at ingen av beskrivelsene for profesjonsutdanningene er i samsvar med NKR.

    Medisinstudiet i Norge er ikke oppdelt i et bachelorgrads- og et mastergradsnivå, og læringsutbyttebeskrivelsene for alle de fire integrerte profesjonsstudiene viser et noe lavt nivå i forhold til NKR. De sakkyndige finner også at læringsutbyttebeskrivelsene for profesjonsstudiene i medisin ved alle de fire institusjonene i noen grad er mer praktisk rettet mot legeyrket, og i mindre grad rettet mot studier på ph.d.-nivå.

    Læringsutbyttebeskrivelsene for ph.d.-programmene i medisin ved to av universitetene er vurdert å være i samsvar med NKR i den forstand at beskrivelsene følger strukturen med oppdeling i kategoriene kunnskap, ferdigheter og generell kompetanse, men beskrivelsene mangler faglig profil. Beskrivelsen ved et av universitetene er i samsvar med strukturen i NKR, men den ligger mer på mastergradsnivå enn på doktorgradsnivå. Den fjerde beskrivelsen viser lite samsvar med NKR.

    Les hele rapporten (pdf)

     

    Kartlegging av læringsutbyttebeskrivelser – teologi/RLE/religionsvitenskap (5.12.2015)

    Les hele rapporten (pdf)


    Sammendrag

    Den sakkyndige komiteen har vurdert 28 læringsutbyttebeskrivelser for bachelor- master og ph.d.programmer innen fagområdet teologi/RLE/religionsvitenskap. Litt over halvparten av beskrivelsene er funnet å være i samsvar med – eller delvis i samsvar med – Nasjonalt kvalifikasjonsrammeverk, NKR. De fleste beskrivelsene på ph.d.-nivå er i samsvar med NKR, men mangler i hovedsak en faglig profil.

    De beskrivelsene på bachelor- og masternivå som er vurdert til å ikke være i samsvar med NKR, mangler i flere tilfeller deskriptorer eller mangler nivåbeskrivende deskriptorer. Det er flest deskriptorer under kategorien kunnskap, og mange av læringsutbyttebeskrivelsene har ingen deskriptore innen generell kompetanse.

    Les hele rapporten (pdf)

    Kartlegging av læringsutbyttebeskrivelser – arkitektur og interiørdesign (18.11.2015)

    Les hele rapporten (pdf)


    Sammendrag

    De sakkyndige har vurdert to av til sammen 13 læringsutbyttebeskrivelser innen arkitektur og interiørdesign til å være delvis i samsvar med NKR. For de resterende 11 beskrivelsene finner komiteen ikke slikt samsvar.

    I mange av beskrivelsene er det vanskelig å finne igjen strukturen eller kategoriene fra NKR, og det benyttes i liten grad nivåbestemmende beskrivelser. En annen svakhet er at formuleringen i liten grad artikulerer det enkelte fagets særlige kunnskapsmessige fordring.

    Læringsutbyttebeskrivelsen for ph.d. i arkitektur trekkes frem som et unntak. Den har noen svakheter, men har lykkes med å benytte nivåbestemmende begreper slik at nivå 8 i NKR lar seg gjenfinne.

    Komiteen konstaterer at læringsutbyttebeskrivelsene er utformet som kompetansebeskrivelser, og at det dermed er en vilje til å flytte fokus fra innsatsfaktorene i utdanningene til resultatet eller utbyttet. Mange har også tilsynelatende arbeidet mye ned læringsutbyttebeskrivelsene uten at det er blitt i tråd med NKR. Komiteen stiller spørsmål om veiledningen i dokumentet Nasjonalt kvalifikasjonsrammeverk for livslang læring (NKR) kunne vært tydeligere på hva det vil si å være i tråd med NKR.

    Les hele rapporten (pdf)

    Kartlegging av læringsutbyttebeskrivelser – statsvitenskap (15.11.2015)

    Les hele rapporten (pdf)


    Sammendrag

    Den sakkyndige komiteen har vurdert læringsutbyttebeskrivelsene for 28 bachelor- master og ph.d.programmer innen fagområdet statsvitenskap ved norske universiteter og høyskoler. Halvparten av beskrivelsene er funnet å være i samsvar med – eller delvis i samsvar med – Nasjonalt kvalifikasjonsrammeverk, NKR.

    Den halvparten av beskrivelsene som ikke er funnet å være i samsvar med NKR, følger ikke strukturen i rammeverket. Mange av deskriptorene er ikke med, og det har også vært vanskelig å skille mellom kategoriene kunnskap, ferdigheter og generell kompetanse. Læringsutbyttebeskrivelsene på bachelorutdanningene vurderes som mer velformulerte enn beskrivelsene på mastergradsutdanningene, som igjen vurderes som betydelig mer velformulerte enn læringsutbyttebeskrivelsene på ph.d.-utdanningene.

    Flere av beskrivelsene som er funnet å være i godt samsvar med strukturen i kvalifikasjonsrammeverket, mangler tydelig faglig profil og innhold. Dette gjelder blant annet de fleste læringsutbyttebeskrivelsene på ph.d.-nivået. De sakkyndige antar at det er større forskjeller i faglig innhold og profil mellom de ulike statsvitenskapelige miljøer og institutter, enn det som fremgår av læringsutbyttebeskrivelsene.

    Bare tre av læringsutbyttebeskrivelsene følger strukturen i NKR samtidig som det spesifikke faglige læringsutbyttet for programmet er tydelig. Alle disse er på bachelorgradsnivå, og er beskrivelser ved institusjoner som bare tilbyr statsvitenskap på dette nivået. Noen av institusjonene som tilbyr statsvitenskap på både bachelor- og mastergradsnivå har gode beskrivelser av faglig innhold og profil, men mangler noen sentrale deskriptorer.

    De aller fleste beskrivelser er utformet som kompetansebeskrivelser, altså hva kandidaten skal kunne etter endt utdanning.

    Les hele rapporten (pdf)

    Kartlegging av læringsutbyttebeskrivelser – biologi (4.11.2015)

    Les hele rapporten (pdf)


    Sammendrag

    Den sakkyndige komiteen har vurdert læringsutbyttebeskrivelser for 30 bachelor-, master- og ph.d.-programmer innen fagområdet biologi ved norske universiteter og høyskoler. Mer enn halvparten av beskrivelsen er funnet å ikke være i samsvar med Nasjonalt kvalifikasjonsrammeverk, NKR.

    Komiteen har ikke funnet noen beskrivelser som de vurderer som vellykkede. De som er vurdert å være i samsvar med NKR er kun i samsvar med strukturen i NKR, men mangler faglig profil. Noen få av beskrivelsene er vurdert å være delvis i samsvar med NKR, men disse mangler noen aspekter eller har noen formuleringer som er vurdert som uheldige.

    De sakkyndige finner at mange av beskrivelsene er svært kortfattede, og at de mangler deskriptorer. Videre er nivåbeskrivelsene ofte ikke spesifisert, eller i beste fall utydelige, og det blir for lite fokus på beskrivelse av progresjon.

    Les hele rapporten (pdf)

    Kartlegging av læringsutbyttebeskrivelser – datafag (3.11.2015)

    Les hele rapporten (pdf)


    Sammendrag

    Den sakkyndige komiteen har vurdert læringsutbyttebeskrivelsene for 11 programmer innen bachelor i ingeniørfag – data og 7 mastergradsprogrammer innen fagområdet data ved 2 universiteter og 8 høyskoler. De fleste av beskrivelsene for bachelor er funnet å være i samsvar med – eller delvis i samsvar med – Nasjonalt kvalifikasjonsrammeverk, NKR, mens bare to av beskrivelsene for master er funnet å være i samsvar med NKR, og samtidig ha en tydelig faglig profil.

    Komiteen problematiser at i tillegg til NKR, gir både rammeplan for ingeniørutdanningene og nasjonale retningslinjer for ingeniørutdanning sterke føringer for utformingen av læringsutbyttebeskrivelser på bachelorgradsnivå, og finner svært få eksempler på at beskrivelsene har en lokal faglig profil. Flertallet av beskrivelsene er nærmest identiske. Komiteen mener at det må kommuniseres tydeligere til institusjonene hvilke forventninger som knyttes til læringsutbyttebeskrivelsene, og hvilke muligheter institusjonene har for fagspesifikke tilpassinger innenfor rammen av NKR og de andre styrende dokumentene.

    Komiteen finner stor variasjon i hvordan beskrivelsene for mastergradsutdanninger som ikke er styrt av nasjonale retningslinjer, er utformet. To av beskrivelsene er langt fra strukturen i NKR, mens to vil med mindre korrigeringer både har godt samsvar og god faglig profil.

    Les hele rapporten (pdf)

2010

  • Evaluering av førskolelærerutdanning i Norge


    Sammendrag

    Norsk førskolelærerutdanning er i perioden 2008–2010 blitt evaluert av NOKUT på oppdrag fra Kunnskapsdepartementet. Evalueringen omfatter alle de 20 institusjonene som tilbyr førskolelærerutdanning: tre universiteter, tre private og 14 statlige høgskoler. Evalueringens formål er å fremskaffe best mulig kunnskapsgrunnlag for videre utvikling av utdanningen. Det er lagt særlig vekt på profesjonsinnretningen og utdanningenes relevans i forhold til barnehagen i dag.

    Institusjonenes selvevalueringer står sentralt som grunnlag for vurderingene. I tillegg er det gjennomført en spørreundersøkelse blant alle studenter i førskolelærerutdanning våren 2009 og en kandidatundersøkelse blant alle som fikk vitnemål fra sin førskolelærerutdanning i 2007 og 2008. NOKUTs egne undersøkelser er supplert med to eksterne undersøkelser: én blant styrere og øvingslærere i praksisbarnehager og én om tredjeårsstudenters oppfatning av utdanningen, basert på StudData. Det er gjennomført studier av alle fagplaner, og det er hentet inn kvantitative data fra flere offentlige databaser. Det meste av dette grunnlagsmaterialet ble brukt i intervjuene under institusjonsbesøkene høsten 2009.  

    Den nye rammeplanen som kom i 2003 har ført til utvikling av flere og mer ulike førskolelærerutdanninger. Mens det i 2003 ble utlyst studieplasser til 33 relativt like utdanninger, kunne studentene i 2010 velge blant 51 utdanninger som enten gir generell barnehagefaglig kompetanse eller i tillegg spesialisering f.eks. i estetisk eller naturfaglig retning. Søkere har også et valg mellom heltids- og deltidsutdanning, i begge tilfeller med ulik tilrettelegging av undervisningen. Men selv om det er blitt flere ulike førskolelærerutdanninger å velge mellom, er det få av utdanningsinstitusjonene som står fram med en profilert førskolelærerutdanning.

    Utdanningene er i økende grad matriseorganiserte og henter fag fra flere enheter i institusjonen. De fleste har også større eller mindre grad av tverrfaglighet i utdanningen. Samordningsvirksomhet knyttet til undervisningen og til de to likeverdige læringsarenaene fag og praksis legger derfor beslag på store deler av de administrativt og faglig ansattes tid. Det er en forutsetning for å oppnå helhet og sammenheng i utdanningen at denne samordningen fungerer. Hovedinntrykket er at profesjons- og yrkesperspektivet står sterkt i førskolelærerutdanningen, men noen av de evaluerte utdanningene må foreta en gjennomgang av sine metoder for å skape bedre sammenheng mellom fag- og praksisarenaen. Øvingslærerne som gruppe består av førskolelærere med lang erfaring og stort engasjement for veiledningsoppgaven, men de har i for liten grad formell veiledningskompetanse.

    Rekrutteringen er svak til de fleste førskolelærerutdanningene sammenlignet med de andre store profesjonsutdanningene. Ca. 60 % av studentene fullfører likevel på normert tid. Studiepoengproduksjonen er på litt over 50 studiepoeng, noe høyere enn for eksempel i allmennlærerutdanningen. Strykprosenten både i fagene og i praksisopplæringen er lav. Det er en jevn økning av menn som får vitnemål, selv om det fremdeles er få menn som tar førskolelærerutdanning. Moderat suksess når det gjelder rekruttering av mannlige studenter kan trolig ikke klandres utdanningene, men kanskje heller holdninger i samfunnet som endrer seg langsomt. Det settes inn særlige tiltak for å rekruttere menn til utdanningen og for å få dem til å gjennomføre utdanningen. Linjeutdanninger med friluftsliv som tema tiltrekker seg i særlig grad mannlige søkere.

    Studentene er overveiende fornøyde med utdanningen, og særlig med praksisopplæringen. Nyutdannede førskolelærere begynner i stigende grad å arbeide i barnehage, 77 % av kandidatene fra 2005 arbeidet i barnehage to år etter avsluttet utdanning. Nyutdannede førskolelærere mener de er godt forberedt for arbeidet i barnehagen. De har erfart at den teoretiske kunnskapen i fagene er viktig og opplever sammenhengen mellom fagene og praksisopplæringen som god. På disse områdene føler de seg godt forberedt for arbeidet som førskolelærer, men savner kunnskaper om ledelse, planlegging av arbeidet i barnehagen og om kommunikasjon og samhandling med foreldre og offentlig etater.

    Inntrykket som sitter igjen etter evalueringen er at førskolelærerutdanningen har lav status i de fleste institusjonene, og følgelig er lavt prioritert med ressurser til faglig utvikling og FoU. Det er i så fall en sak for institusjonens ledelse.

    Det er nødvendig å se på rammeplanen for utdanningen. Områder av stor samfunnsmessig og førskolepedagogisk betydning som allerede er nevnt i dagens rammeplan, får ikke helt innpass i utdanningene. Det gjelder tema som små barn og deres læring, problemstillinger knyttet til språk og språkopplæring og til det økende kulturelle mangfoldet i en barnehage hvor nå tre firedeler av alle barn i førskolealder tilbringer dagen. Førskolelærernes kompetanse skal bidra til å sikre dem trygge, glade og stimulerende dager.

2008

2006

  • Evaluering av allmennlærerutdanningen i Norge


    Sammendrag

    Programevalueringen av norsk allmennlærerutdanning er initiert av daværende Utdannings- og forskningsdepartementet. Oppdraget ble gitt til NOKUT høsten 2004 og ble avsluttet høsten 2006. Evalueringsoppdraget omfatter alle 20 institusjoner som tilbyr allmennlærerutdanning; et universitet, en privat høgskole og 18 statlige høgskoler.

    Evalueringen skal i følge mandatet være utviklingsrettet, identifisere forhold og inneholde anbefalinger som bidrar til å fremme kvaliteten i norsk allmennlærerutdanning.

    Det overgripende evalueringsopplegget omfatter en egenvurdering som er gjennomført av alle institusjonene som tilbyr allmennlærerutdanning, en ekstern bedømming bestående av blant annet institusjonsbesøk, samt en tilbakekobling gjennom konferanser. Gjennom en tilleggsbestilling til NIFU STEP har evalueringspanelet fått ytterligere grunnlagsinformasjon. Evalueringens endelige resultater og konklusjoner presenteres i to rapporter. Del 1 utgjør den samlende hovedrapporten, og del 2 inneholder rapporter for den enkelte institusjon.

    Evalueringen tar utgangspunkt i Rammeplanen av 2003 og omhandler derfor på evalueringstidspunktet en utdanning som står midt i en forandringsprosess. Forandringene skjer på flere områder, både faglig, strukturelt og organisatorisk.

    Evalueringspanelets hovedinntrykk er at kvaliteten i norsk allmennlærerutdanning, slik den kommer til uttrykk gjennom evalueringens materiale, er varierende. Men panelet vil peke på at forutsetningene for å drive allmennlærerutdanning også er varierende mellom de ulike institusjonene. Dette kommer til uttrykk i forhold som institusjonsstørrelse, organisering, ledelsesstruktur, kompetansenivå, inntakskvalitet og relasjonen til praksisskoler. Utdanningene påvirkes også av en rekke faktorer som varierer i betydelig grad mellom institusjonene, men der muligheten for styring er større. Dette gjelder for eksempel studentenes deltagelse undervisningen, faglæreres forpliktelser i forhold til fagdidaktisk undervisning og faglæreres deltagelse i og valg av forsknings- og utviklingsarbeid.

    Allmennlærerutdanningens ulike deler skal til sammen utgjøre en helhet som gir grunnlag for å utøve læreryrket på en profesjonell måte. Evalueringspanelets hovedinntrykk er at integreringen av praksis, fagstudium, fagdidaktisk- og pedagogisk teori er en stor utfordring for allmennlærerutdanningen. Manglende sammenheng kommer til syne i beskrivelsene av på den ene siden pedagogikken og didaktikken, og på den andre siden mellom ulike fagdidaktiske områder. Mangelen på sammenheng er også tydelig i beskrivelsen av teori og praksis, som ser ut til å foregå i ulike kretsløp. Fokus på samspillet mellom teori og praksis, som skal bidra til å konstituere kommende læreres profesjonelle evner, artikuleres svakt. Ifølge evalueringspanelets vurdering er det derfor vanskelig å få grep om hva som utgjør den samlende, helhetlige og integrerende kraften i utdanningen.

    Evalueringen viser dermed at kommunikasjonen mellom ulike aktører i allmennlærerutdanningen har potensial for forbedring. Mange av aktørene oppfatter manglende kommunikasjon som et problem i forhold til målsetningen om en helhetlig allmennlærerutdanning og de ulike aktørgruppene har ofte divergerende oppfatninger om styrker, svakheter og årsaksforhold. Evalueringspanelet vil understreke betydningen av å skape en diskusjon som kan bidra til faglige klargjøringer og felles oppfatninger om hva som er profesjonalitet i lærerutdanning og læreryrket.