Universitetsstatus skal være et kvalitetsstempel
I Norge har vi i dag elleve universiteter. Selv om disse universitetene er nokså ulike når det gjelder profil, studieportefølje og studentmasse, har de det til felles at samtlige har vist at de oppfyller de høye kravene som må innfris for å bli, og forbli, universitet. Dette bidrar til å sikre at samfunnet kan ha tillit til at utdanningskvaliteten holder et høyt nivå.
Med universitetsstatus får institusjonen akkrediteringsmyndighet til selv å opprette utdanninger på alle nivåer. I Norge er dette i praksis den største formelle forskjellen mellom universiteter og høyskoler eller vitenskapelige høyskoler. Dersom en høyskole eller vitenskapelig høyskole ønsker å endre institusjonskategori til universitet, må den først søke NOKUT.
Internasjonalt finnes det ingen omforent definisjon av hva et universitet er. Universitetsbegrepet varierer betydelig mellom land, både i formelle krav og institusjonell praksis.
Det er ventet at flere vil søke om å bli universitet i årene fremover, ettersom regjeringen fastsatte nye kriteriene for å bli universitet, med virkning fra 1. januar 2025. NOKUT mener de nye kriteriene innebærer en forenkling og tydeliggjøring av regelverket, men vi har samtidig påpekt at noen av endringene kan føre til en svekkelse av kvaliteten.
En av de mer vesentlige og omtalte endringene er at kravet til minimum antall doktorgradsprogrammer senkes fra fire til ett. Samtidig kreves det at doktorgradsprogrammene skal dekke vesentlige deler av institusjonens faglige virksomhet. For en institusjon som kun tilbyr utdanninger innen ett fagområde, for eksempel økonomi, vil det da holde med ett doktorgradsprogram. For en institusjon med en bredere faglig portefølje, for eksempel økonomi, lærerutdanning og sykepleie, vil det derimot kreve flere programmer.
Solide og stabile doktorgradsprogrammer er viktige for utdanningskvaliteten ved hele institusjonen. De er tett koblet til forskning, og kunstnerisk og faglig utviklingsarbeid, og bidrar også til å styrke og rekruttere til fagmiljøene. Dette har igjen betydning for kvaliteten på bachelor- og masterutdanningene som tilbys. Derfor er doktorgradsutdanningene en vesentlig del av det som vurderes når en høyskole eller vitenskapelig høyskole søker om å bli akkreditert som universitet.
Så kan man spørre seg: Gir færre doktorgradsprogrammer som krav for å bli universitet automatisk dårligere utdanningskvalitet? Jeg mener i utgangspunktet ikke det. Likevel er det utfordringer knyttet til hvordan regelverket er utformet, særlig når det gjelder sammenhengen mellom doktorgradsprogrammene og akkreditering som universitet.
Det noe vage kravet om at doktorgradsprogrammene skal dekke «vesentlige deler» av institusjonens faglige virksomhet, gir et insentiv til å utvikle programmer strategisk for å oppfylle kriteriene. Vi kan se for oss at doktorgradsprogrammer strekkes så langt som mulig for å dekke institusjonens faglige virksomhet, heller enn at det utvikles flere programmer med tydelig avgrensning og indre faglig sammenheng. En slik utvikling, der programmer opprettes ut fra institusjonsstrategi snarere enn faglige hensyn, vil være uheldig.
Videre er også kravene til opptak og gjennomstrømming av doktorgradsstudenter endret. Når det gjelder disse kvantitative kravene, skal ikke NOKUT lenger vurdere hvert program for seg, men se på institusjonen som helhet. Vi får dermed ikke mulighet til å vurdere stabiliteten i det enkelte doktorgradsprogrammet, noe som har vært viktig for å sikre et forsvarlig læringsmiljø og stabilitet i fagmiljø og forskning. Dette kan føre til en reduksjon i antall faglige ansatte tilknyttet hvert enkelt doktorgradsprogram, og i forlengelsen et svakere fag- og forskningsmiljø.
Den utilsiktede konsekvensen av disse endringene er at doktorgradsutdanningene ved norske universiteter kan bli svakere enn de har vært. Dette vil igjen kunne påvirke kvaliteten ved hele institusjonen.
NOKUT vil følge med på utviklingen gjennom akkrediteringer, tilsyn og evalueringer for å bidra til at studenter og resten av samfunnet kan være trygge på at norske utdanningsinstitusjoner og studieprogrammer holder et godt nivå, og i tilfeller der vi mener at kvaliteten ikke er tilstrekkelig, vil vi følge det opp.
Innlegget ble først publiser i Aftenposten mandag 28. juli.