Omorganisering til det beste for samfunnet
Et miniutvalg bestående av Svein Gjedrem og Sven Ole Fagernæs har lagt fram sitt forslag til ny organisering av kunnskapsforvaltningen. For sektor høyere utdanning foreslås det store endringer. NOKUT har lenge vært tydelige på at det er behov for å rydde opp i KDs store underskog av sentre, råd og forvaltningsorgan. Miniutvalgets rapport sparker derfor i gang en helt nødvendig prosess, men den må ikke undergrave hensynet sektoren har til samfunnet.
Forslagene i rapporten bør benyttes som et utgangspunkt for å finne fram til en bedre, mer effektiv og framtidsrettet kunnskapsforvaltning. Men jeg verken håper eller tror at resultatet blir helt som foreslått. Gjedrem og Fagernæs er for ensidig opptatt av å forenkle styringen sett fra toppen. Med det store antallet forvaltningsorganer som har vokst fram under KD uten en overordnet plan, er dette et helt nødvendig perspektiv. Blikket ovenfra er derfor konstruktivt, men i det videre arbeidet blir det helt sentralt å belyse organiseringen av forvaltningen slik den framstår for de som er på innsiden – nærmere bestemt universitetene og høyskolene. Flertallet av oppgaver i kunnskapsforvaltningen dreier seg faktisk om fellestjenester for institusjonene – ikke om styring og kontroll. Mange av disse fellestjenestene har blitt etablert på initiativ fra universitetene og høyskolene med utgangspunkt i deres egne behov.
For NOKUT er samfunnsperspektivet det viktigste i denne omorganiseringen. Jeg vil derfor samtidig advare KD og resten av sektoren mot å bli for navlebeskuende og selvsentrert i prosessen fremover. Vi må ha in mente hva kunnskapsforvaltningen er til for, nemlig å bidra til at samfunnet får god og relevant utdanning, forskning og kompetanse på en effektiv måte. Arbeidslivet og andre røster utenfor sektoren må få muligheten til å heve sine stemmer, og bidra i arbeidet med å omorganisere forvaltningen.
Viktigheten av dette forsterkes av at noen av tjenestene som kunnskapsforvaltningen tilbyr er rettet direkte mot arbeidslivet. Det gjelder for eksempel NOKUTs arbeid med godkjenning av utenlandsk utdanning og kompetanse. På det nåværende tidspunkt kan jeg ikke se hvordan dette arbeidet skulle bli bedre eller mer effektivt ved å flytte det til et nytt direktorat med hovedfokus på sektorintern service og styring. Godkjenning av utenlandsk utdanning er noe vi først og fremst gjør for arbeidssøkere og arbeidsgivere – ikke utdanningsinstitusjoner. Disse tjenestene bør derfor heller sees i sammenheng med øvrige tjenester for godkjenning og autorisasjon basert på utenlandsk kompetanse. I dag gjøres dette av et stort antall organer underlagt hele 12 forskjellige departementer uten noen særlig samordning. Her er det virkelig en jobb å gjøre. Jeg håper derfor gjennomgangen av hele godkjenningsfeltet snart kommer i gang.
Jeg ser fram til grundige og konstruktive diskusjoner framover, og håper resultatet blir en god og framtidsrettet organisering av kunnskapsforvaltningen – til hele samfunnets beste.