Hva bør kreves for å være et universitet?

Det er gode grunner til å se med nye øyne på hvilke kriterier som skal ligge til grunn for å oppnå universitetsstatus, men NOKUT forutsetter at det fremdeles skal stilles strenge krav for å opprettholde og videreutvikle høy kvalitet i utdanning, forskning og formidling.

Regjeringen har nedsatt en ekspertgruppe som skal vurdere kravene for akkreditering som universitet. De skal blant annet se på om kriteriene kan gjøres mer treffsikre og regelverket mer oversiktlig.

NOKUTs arbeid skal bidra til at samfunnet kan ha tillit til kvaliteten ved norske fagskoler, høyskoler og universiteter. Akkreditering er ett av flere virkemidler vi har for å sikre dette. Både akkrediteringssystemet og NOKUT ble til som følge av kvalitetsreformen tidlig på 2000-tallet. NOKUT skulle bidra til at samfunnet kan ha tillit til utdanningskvaliteten gjennom at faglige beslutninger skulle gjøres i en armlengdes avstand fra politikerne. Kvalitetsreformen ga også de enkelte institusjonene langt større faglig frihet. På den tiden hadde Norge 4 universiteter og rundt 50 høyskoler.

Siden den gang har universitets- og høyskolesektoren gått gjennom flere store endringer. I 2008 foreslo Stjernø-utvalget omfattende sammenslåinger av universiteter og høyskoler der et uttalt mål var å skape mer robuste fagmiljøer. Forslagene ble imidlertid aldri realisert av den rødgrønne regjeringen, men det ble startet et arbeid med å stimulere til samarbeid, arbeidsdeling og faglig konsentrasjon (SAK). Dessuten levde sammenslåingsideene videre, for i 2015 lanserte daværende kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen strukturreformen som resulterte i at flere høyskoler ble slått sammen. Enkelte av dem søkte og ble akkreditert som universitet. Andre høyskoler fusjonerte med allerede eksisterende universiteter og oppnådde universitetsstatus på den måten. Målet med reformen var at sammenslåingene skulle føre til sterkere institusjoner og mer effektiv ressursbruk. I dag har vi 10 universiteter, 9 vitenskapelige høyskoler, 13 akkrediterte høyskoler og 16 høyskoler med akkrediterte studietilbud. Flere av de største høyskolene har universitetsambisjoner.

Prinsippet i akkrediteringssystemet, at NOKUT gjør uavhengige faglige vurderinger, er fremdeles det samme, men i takt med at sektoren har endret seg, har også kravene vi ser på i akkrediteringer utviklet seg.

Når NOKUT mottar en søknad om universitetsakkreditering, oppretter vi en sakkyndig komite bestående av fagfeller med relevant nasjonal og internasjonal erfaring. Komiteen gjennomfører en faglig vurdering av om søkerinstitusjonen oppfyller alle krav gitt av Kunnskapsdepartementet og NOKUT. Det er en omfattende prosess, både for NOKUT og for institusjonen som søker. Når akkrediteringen først er gitt, har den ingen utløpsdato. For å kunne bli universitet gjøres det faglige vurderinger av om institusjonen oppfyller krav til blant annet utdanning, forskning og formidling.

Definisjonen av hva som er et universitet er svært ulik rundt om i verden. Noe av det særnorske er at det stilles krav om at institusjonen må ha minst fire egne doktorgradsprogram, mens normalen ellers i Europa er at det kun kreves ett slikt program. I tillegg krever vi i Norge at hvert av programmene over en periode på fem år skal ha tatt opp i gjennomsnitt minst 15 stipendiater, og minst fem doktorander må ha blitt uteksaminert på minst to av doktorgradsprogrammene per år over en treårsperiode. Dette er indikatorer som ikke nødvendigvis er gode mål på kvalitet, og det er gode grunner til å se nærmere på disse kriteriene. Ulike fagområder har ulike behov, og sammensetningen og størrelsen på fagmiljøet vil variere. Det kan derfor virke lite hensiktsmessig med kvantitative mål knyttet til opptak og gjennomstrømming i doktorgradsprogrammer.

I Norge er utvidede faglige fullmakter den formelt sett største forskjellen ved å endre institusjonskategori fra høyskole til universitet. Universiteter har fullmakt til å akkreditere alle typer studier. Det samme har vitenskapelige høyskoler innenfor områder de kan tildele doktorgrad. Høyskoler med institusjonsakkreditering kan akkreditere studier opp til bachelornivå, mens øvrige høyskoler ikke kan akkreditere studier i det hele tatt. I akkrediteringsprosesser vurderer NOKUT om institusjonen har det som skal til for å selv ivareta og utvikle kvaliteten når de blir gitt den tilliten fullmaktene bærer.

Å ha en høyere utdanningsinstitusjon er av stor betydning for en by eller region. Men, det er nok ikke de formelle fullmaktene en universitetsstatus innebærer som næringslivet og lokalpolitikere først og fremst er opptatte av. Det å ha status som universitet kan selvsagt bringe med seg mange positive ringvirkninger, de lokale og regionale følgene er imidlertid ikke noe NOKUT tar stilling til når vi behandler akkrediteringssøknader. Vårt mandat er utelukkende å gi en faglig uavhengig vurdering av om kvaliteten er god nok.

Formelt sett er det Kongen i statsråd som vedtar om en institusjon skal bli universitet, men for å kunne søke om det må NOKUT først ha gitt grønt lys. Akkreditering skal være en faglig skanse som sikrer at samfunnet skal kunne ha tillit til kvaliteten ved utdanningsinstitusjonene. Dette kan gjøres på mange måter, noe den nylig nedsatte ekspertgruppen nå skal se på.

NOKUT støtter regjeringens ambisjon om å gå gjennom akkrediteringskravene og å se om de kan utformes på en annen måte. Vi har ved flere anledninger tatt til orde for et enklere og mer konsistent regelverk for universitets- og høyskolesektoren. Samtidig er det viktig at det ligger et sett med krav i bunn. Derfor er det bra at det i mandatet står at gruppen skal vurdere hvilke krav som er nødvendige for å opprettholde og videreutvikle høy kvalitet i utdanning, forskning og formidling. Det bidrar til å sikre at samfunnet kan ha tillit til at alle høyskoler og universiteter i Norge leverer utdanninger av god kvalitet. NOKUT ser frem til gruppens arbeid og bidrar gjerne i samtalen om hvordan kriteriene bør innrettes.

Dette innlegget ble først publisert i Khrono 15. juni

Del med andre