Flere universiteter betyr ikke lavere kvalitet
Det finnes ingen internasjonal omforent definisjon på hva som kreves for å kalle seg et universitet. I Norge har diskusjonen om hvilke høyere utdanningsinstitusjoner som skal kunne få universitetsstatus aktualisert seg med forslagene til nye kriterier. Selv om kriteriene endres, vil det fremdeles være kvaliteten på forskning, utdanning og formidling som til syvende og sist avgjør.
For noen uker siden skrev Dagens Næringsliv (DN) på lederplass at universitetsbegrepet tømmes for mening. Avisen peker på de nye universitetskriteriene som er foreslått av Kunnskapsdepartementet, og bekymrer seg for at kravene senkes for at flere institusjoner skal kunne smykke seg med universitetstittelen. DNs bekymring om devaluering av universitetsbegrepet deles av professor emeritus Bernt Hagtvet, som i tillegg er kritisk til mye annet som har skjedd i norsk høyere utdanning de siste 20 årene, deriblant NOKUTs rolle.
De foreslåtte endringene innebærer blant annet at det særnorske kravet om fire doktorgradsutdanninger fjernes. I stedet vil det kreves minst én doktorgradsutdanning, som skal dekke vesentlige deler av institusjonens faglige profil, slik normalen er i det fleste andre europeiske land. I tillegg er det foreslått å endre kravet til opptak og uteksaminering av doktorgradskandidater. Det legges også opp til at vitenskapelige høyskoler skal kunne levere en forenklet universitetssøknad.
Dersom dette blir vedtatt, vil det kunne føre til at vi får flere institusjoner som kan definere seg som universitet enn hva vi har i dag. DN og Hagtvet er bekymret, men hva vil det egentlig bety? Alle universiteter og høyskoler i Norge er i dag underlagt den samme loven, og kravene til kvalitet i studieprogrammene er de samme. Vi har i dag et mangfold av institusjoner med ulike betegnelser, med de nye kriteriene vil vi få et større mangfold av universiteter med ulike profiler. Men betyr flere universiteter lavere kvalitet? Nei, mener jeg.
Vi har i dag ti universiteter, ni vitenskapelige høyskoler, 14 akkrediterte høyskoler og 15 høyskoler med akkrediterte studietilbud.
Formelt sett er utvidede faglige fullmakter den største forskjellen ved å endre institusjonskategori fra høyskole til universitet. Universiteter har fullmakt til å selv akkreditere alle typer studier. Det samme har vitenskapelige høyskoler innenfor fagområdene der de selv kan tildele doktorgrad. Høyskoler med institusjonsakkreditering kan akkreditere alle studier opp til bachelornivå og opp til master innenfor fagområdene de har doktorgradsutdanning, mens øvrige høyskoler ikke kan akkreditere studier i det hele tatt.
Høyskoler som ønsker å bli universitet må søke NOKUT. Når vi mottar en søknad om universitetsakkreditering, oppretter vi en sakkyndig komite bestående av fagfeller med relevant nasjonal og internasjonal erfaring. Komiteen gjennomfører en faglig vurdering av om søkerinstitusjonen oppfyller alle krav gitt av Kunnskapsdepartementet og NOKUT. Kravene skal sikre og bidra til å utvikle høy kvalitet i utdanning, forskning, kunstnerisk utviklingsarbeid og formidling. Slik er det i dag, og slik vil det også være med de nye kriteriene.
Når akkrediteringen først er gitt, har den ingen utløpsdato. Likevel må institusjonen passe på at den fremdeles oppfyller alle krav, og NOKUT gjennomfører periodiske tilsyn for å sikre at så skjer. Dersom kravene ikke innfris, kan institusjonen i ytterste konsekvens bli fratatt akkrediteringen.
Det å ha status som universitet kan også bringe med seg mange positive ringvirkninger, både lokalt, regionalt og nasjonalt. Dette er imidlertid ikke noe NOKUT tar stilling til når vi behandler akkrediteringssøknader. Vårt mandat er utelukkende å gi en faglig og politisk uavhengig vurdering av om kvaliteten er god nok.
Kvalitet i høyere utdanning er en forutsetning for at fellesskapet skal kunne ta i bruk og utvikle ny kunnskap og sikre fremtidig verdiskaping. På denne måten henger utdanningskvalitet tett sammen med samfunnets demokratiske beredskap, velferdssamfunnets evne til å utvikle seg videre på en bærekraftig måte og samfunnets evne til å håndtere fremtidens utfordringer. Derfor er det viktig å understreke at kvalitet fremdeles skal være det avgjørende for om en institusjon skal kunne smykke seg med universitetstittelen, selv om kriteriene endres.
En kortere versjon av dette innlegget var publisert i DN 9. juli