Alle studier må vurderes ut fra kvaliteten
Da sommeren var på sitt varmeste, skrev Høyre-politiker Peter Frølich et innlegg på LinkedIn der han spurte om det ikke er litt for mange tullestudier med lav samfunnsmessig verdi ved norske høyskoler og universiteter. Været har blitt litt kjøligere, men temperaturen i debatten om tullestudier er fremdeles høy og det var et hyppig diskutert tema under Arendalsuka forrige uke.
Først og fremst er det verdt å understreke at universiteter og høyskoler skal fremme og verne om akademisk frihet, og de har rett til å utforme sitt eget faglige og verdimessige grunnlag innenfor lovens rammer. Samtidig stilles det klare krav til kvalitet i lover og forskrifter. I tillegg har Kunnskapsdepartementet ulike virkemidler for å sette føringer for hvordan utdanningsinstitusjonene styres og prioriterer.
Det er helt legitimt å stille spørsmål om hvilke prioriteringer vi som samfunn skal gjøre når vi bruker store ressurser av fellesskapets midler til nettopp forskning og høyere utdanning. Det er også viktig at dette løftes opp og diskuteres i en valgkamp. Men svaret er etter mitt syn ikke at politikere skal definere hvilke studieprogrammer institusjonene skal tilby. Det er heller ingen god idé å uten videre legge ned det en politiker i sommervarmen kommer frem til at er unyttige "tullestudier".
Hvordan skal vi så prioritere hvilke studieprogrammer som skal tilbys i Norge for å sikre kompetent arbeidskraft og samfunnets evne til å håndtere fremtidens samfunnsutfordringer? Og hvem skal bestemme? Det er vanskelige spørsmål å besvare, både fordi vi ikke helt vet hvilken kompetanse vi trenger i fremtiden, og fordi vi skal ivareta universiteter og høyskolers autonomi samtidig som institusjonene er avhengige av finansiering fra staten – som jo styres av våre politikere, som igjen er valgt av folket.
Sjur Bergan skriver godt i Khrono om det brede samfunnsmandatet til høyere utdanning og hvilken rolle offentlige myndigheter bør spille. I tillegg til å bidra til økonomisk velvære, skal høyere utdanning også bidra til personlig utvikling, forberede studentene på å spille en aktiv rolle i samfunnet og gjøre dem i stand til å utvikle ny kunnskap.
I Norge har vi 48 institusjoner som tilbyr høyere utdanning, hvorav elleve er universiteter. Til sammen har de mer enn 300 000 studenter og tilbyr vel 4000 ulike programmer å velge mellom. Det kan høres ut som et svært høyt antall, men dersom institusjonene selv klarer å opprettholde kvaliteten i så mange programmer, mener jeg det må være opp til dem selv.
Uansett innhold i studieprogrammene – enten det er kjemi eller kjønnsstudier – er institusjonene underlagt strenge krav til kvalitet. Utdanningene skal være basert på det fremste innen forskning, faglig og kunstnerisk utviklingsarbeid og erfaringskunnskap. Det stilles krav til innhold, oppbygging, organisering og relevans for arbeidsliv eller videre studier, for å nevne noe. I tillegg må institusjonene påse at fagmiljøet har tilstrekkelig kompetanse og størrelse tilpasset utdanningstilbudet.
Institusjonene som gir høyere utdanning, har ulike fullmakter til å opprette nye studier, og de som ikke har egne fullmakter, må søke NOKUT. NOKUTs rolle er å sikre kvalitet ved å påse at lover og regler blir etterfulgt, noe vi gjør jevnlig gjennom ulike virkemidler. Samtidig skal vi legge til rette for videreutvikling av kvalitet gjennom evalueringer, veiledning og kunnskapsdeling. NOKUT sikrer kvalitet for å skape tillit.
Høy kvalitet i utdanning er en forutsetning for at fellesskapet skal kunne vurdere kunnskap og informasjon, ta i bruk og utvikle ny kunnskap og sikre fremtidig verdiskaping. På denne måten henger utdanningskvalitet tett sammen med samfunnets demokratiske beredskap, velferdssamfunnets evne til å utvikle seg videre på en bærekraftig måte og samfunnets evne til å håndtere fremtidens utfordringer.
At utdanningene er av høy kvalitet, åpner muligheter for den enkelte til å utvikle og realisere seg selv og til å tilegne seg viktig kompetanse for å kunne delta aktivt i samfunns- og arbeidslivet. Det viktigste vi kan gjøre, er å sikre kvalitet i det vi gjør, styre statlige ressurser inn der samfunnsnytten er størst, samtidig som vi ivaretar den akademiske friheten og institusjonenes autonomi.
Dette innlegget ble først publisert i Khrono 20. august