Hva skal til for å bli et universitet?
Kravene som stilles for å kunne bli universitet, må ivareta og bidra til å utvikle høy kvalitet. I tillegg må kravene sikre likebehandling og verne om institusjonenes autonomi og rettsikkerhet.
Før sommeren i fjor oppnevnte regjeringen en ekspertgruppe som fikk i oppdrag å gå gjennom og vurdere om kriteriene for kunne å bli akkreditert som universitet fortsatt er hensiktsmessige. Gruppen leverte rapporten sin i starten av januar. Like etter ble den sendt på høring, med frist for å sende inn svar 3. mai.
Gir faglige fullmakter
Utvidede faglige fullmakter er den formelt sett største forskjellen ved å endre institusjonskategori fra høyskole til universitet.
Universiteter har fullmakt til å selv akkreditere alle typer studier. Det samme har vitenskapelige høyskoler innenfor fagområdene der de selv kan tildele doktorgrad. Høyskoler med institusjonsakkreditering kan akkreditere studier opp til bachelornivå, mens øvrige høyskoler ikke kan akkreditere studier i det hele tatt.
For å endre institusjonskategori gjøres det faglige vurderinger av om søkeren oppfyller krav gitt av Kunnskapsdepartementet og NOKUT.
Må bidra til høy kvalitet
Kravene som skal oppnås for å bli universitet, må sikre og bidra til å utvikle høy kvalitet i utdanning, forskning, kunstnerisk utviklingsarbeid og formidling.
Kvalitet i høyere utdanning er en forutsetning for at fellesskapet skal kunne ta i bruk og utvikle ny kunnskap og sikre fremtidig verdiskaping. På denne måten henger utdanningskvalitet tett sammen med samfunnets demokratiske beredskap, velferdssamfunnets evne til å utvikle seg videre på en bærekraftig måte, og samfunnets evne til å håndtere fremtidens samfunnsutfordringer.
Det er derfor bra at ekspertgruppens anbefalinger legger godt til rette for at alle norske universiteter skal ha det kvalitetsnivået samfunnet trenger og forventer.
Bør fattes av NOKUTs styre
Videre understreker ekspertgruppen at kriteriene for å bli universitet og de fullmaktene som følger med dette, bør fastsettes politisk gjennom lov og forskrift, men at "en uavhengig, faglig, ikke-politisk vurdering skal ligge til grunn for en beslutning om å oppnå universitetsstatus."
Gruppen anbefaler derfor at den endelige beslutningen om institusjonskategori bør fattes av NOKUTs styre – ikke gjennom kongelig resolusjon slik som i dag. Det er en viktig presisering som vi mener vil skape legitimitet for prosessen og ikke minst for de institusjonene det gjelder.
Det handler om at samfunnet skal kunne ha tillit til at universitetsstatus er noe man kan oppnå dersom man er på et godt nok faglig nivå til å bære det ansvaret statusen innebærer.
Forslag som kan ha negative konsekvenser
Det er imidlertid enkelte av de andre forslagene som i ytterste fall kan ha negative konsekvenser for utdanningsinstitusjonenes autonomi, rettsikkerhet og likebehandling.
Det er for eksempel foreslått at søkerinstitusjonens strategi skal inngå som et vilkår for akkreditering.
Strategien er et viktig dokument, men den sier ikke nødvendigvis så mye om kvaliteten på utdanningene. Jeg mener det burde ligge innenfor institusjonenes autonomi å utforme sin egen strategi, uten at det skal være et eget akkrediteringskrav.
Videre er det anbefalt at det skal gjøres en helhetlig vurdering av søkerinstitusjonen selv om det er slått fast at alle krav er oppfylt. Det vil kunne gi hjemmel til å nekte en institusjon akkreditering som universitet, utelukkende på bakgrunn av en skjønnsmessig helhetsvurdering og på tross av at samtlige akkrediteringsvilkår er oppfylt.
Dette kan innebære en risiko for institusjonenes rettssikkerhet. I tillegg kan det være utfordrende å operasjonalisere, ettersom det er uklart hvilke momenter som skal kunne inngå i en slik vurdering som ikke fanges opp av de øvrige kravene.
Samle kriteriene i én forskrift
En del av ekspertgruppens oppdrag var også å se på om dagens akkrediteringskritereier kan effektiviseres. Det er en ambisjon NOKUT støtter, og eksempelvis vil det være en god idé å samle alle akkrediteringskriteriene i én forskrift, ikke slik som i dag der dette er beskrevet i to ulike forskrifter.
Men i sum vil det aller viktigste være at de nye kriteriene fremdeles sikrer høy kvalitet ved universitetene, og at de samtidig ivaretar institusjonenes autonomi og rettsikkerhet. Det vil bidra til at samfunnet kan ha tillit til at alle universiteter i Norge leverer utdanninger av den kvaliteten vi trenger og forventer.
Dette innlegget ble først publisert i Aftenposten 17. mai