Internasjonale avtaler

Lisboakonvensjonen

Lisboakonvensjonen er en avtale som er inngått mellom land i UNESCO og Europarådet for å legge til rette for større akademisk mobilitet landene imellom.

Den ble underskrevet på en diplomatkonferanse i Lisboa i 1997 og tok til å gjelde fra februar 1999. Norge ratifiserte konvensjonen i april 1999, og konvensjonen trådte i kraft for Norge 1. juni 1999. Lisboakonvensjonen erstatter tidligere konvensjoner om godkjenning av utenlandsk utdanning.

Konvensjonen er bare bindende for konvensjonspartene, men det er et bærende prinsipp at konvensjonens prinsipper skal gjøres gjeldende også ved behandling av søknader om godkjenning av kvalifikasjoner fra land som ikke har ratifisert konvensjonen.

Sentrale punkter i konvensjonen:

• Kvalifikasjoner
  Allerede konvensjonens tittel (Konvensjon om godkjenning av kvalifikasjoner vedrørende høyere utdanning i Europaregionen) peker på et vesentlig prinsipp, idet "kvalifikasjoner vedrørende høyere utdanning" er ment å skulle omfatte både kvalifikasjoner oppnådd gjennom høyere utdanning og kvalifikasjoner som gir adgang til høyere utdanning.
  
  
• Prinsipper for saksbehandlingen
  Konvensjonen skal sikre søkeren rett til å få sine kvalifikasjoner vurdert (art. III.1.1) og sikre en ikke-diskriminerende behandling (art. III.1.2). De fremgangsmåter (prosedyrer) og kriterier som benyttes i vurderingen og godkjenningen, skal gi anledning til innsyn og være konsekvente og pålitelige (art. III.2). Søker har ansvaret for å skaffe dokumentasjon om utdanningen, og institusjonen der utdanningen er tatt, plikter å gi ut dokumentasjon om utdanningen (art. III.3).
  
  
• Behandlingstid
  Konvensjonen skal sikre at søkere får vurdert og eventuelt godkjent sine kvalifikasjoner innen rimelig tid (art. III.5).
  
  
• Klageadgang og opplysningsplikt
  Konvensjonen sikrer at søkeren gis rett til å klage på resultatet. Konvensjonen pålegger forvaltningen plikt til å informere søkeren om hvorfor en søknad om godkjenning er avslått, og hva søkeren eventuelt må gjøre for å oppnå godkjenning på et senere stadium (art. III.5).
  
  
• Adgang til høyere utdanning
  Del IV gjelder adgang til høyere utdanning. Utdanning som gir "generell studiekompetanse" i ett land, skal i utgangspunktet også gi det i de andre landene. Det gjøres unntak dersom det er vesentlige forskjeller. For øvrig kan utenlandske søkere pålegges tilsvarende krav som landets egne søkere.
  
  
• Studieperioder
  Del V sier at studieperioder, dvs. komponenter som er fullført og vurdert, skal godkjennes selv om de ikke utgjør et avsluttet studieprogram.
  
  
• Godkjenningsresultat
  Del VI handler om hvilke rettigheter som følger med godkjenningen. Godkjenning av en kvalifikasjon skal gi rett til bruk av tittel og/eller adgang til videre studier på samme måte som for en person som har kvalifikasjonen i landet der godkjenningen er gitt. I tillegg bør den kunne lette tilgangen til arbeidsmarkedet.
  
  
• Flyktninger
  Del VII handler om flyktningers kvalifikasjoner. Konvensjonspartene har forpliktet seg til å "treffe alle gjennomførbare og rimelige tiltak" for å kunne vurdere flyktningers kvalifikasjoner, selv med mangelfull dokumentasjon.
  
  
• Kvalitetssikring
  Del VIII og IX tar for seg landenes plikt til å informere om eget utdanningssystem, kvalifikasjoner, institusjoner osv. Del VIII handler om konvensjonslandenes kvalitetssikring av egne studieprogrammer. Konvensjonen skiller ikke mellom offentlige og private læresteder, men det skal informeres om prosedyrer for kvalitetssikring og om kvaliteten på ulike utdanningstilbud.
  
  
• Egne informasjonssentre
  Landene skal ha nasjonale informasjonssentre (NOKUT i Norge). Informasjonssenteret skal blant annet lette adgangen til informasjon om eget og andre konvensjonsparters utdanningssystem, gi råd i godkjenningssaker og fremme bruken av Diploma Supplement (Del IX).  
  
  

Reykjavikerklæringen

Reykjavikerklæringen er en nordisk avtale fra 2004 som gjelder gjensidig godkjenning av utdanning. Avtalen omfatter godkjenning av studieperioder, eksamener og muligheten til å kombinere utdanning fra flere nordiske land, i stor grad de samme punktene som Lisboakonvensjonen.