Praksisstudier i sykepleierutdanningen

Sammendrag

NOKUTs gjennomgang av sykepleierutdanningene i 2004-2005 viste at dette fagområdet ennå ikke var etablert på tilstrekkelig akademisk nivå. Stor aktivitet ved institusjonene bidro til at alle utdanningene innen juni 2008 hadde kommet opp på ønskelig nivå. Likevel er det fortsatt debatt om kvaliteten i sykepleierutdanningene – og ikke minst om praksisstudiene.

Deler av debatten har gått på at praksisstudiet ikke ble tilstrekkelig belyst i NOKUTs revidering. I denne rapporten redegjør vi for hva som ble gjort i forhold til vurderingen av praksisstudier i sykepleierrevideringen. Det vi kan slå fast er:

• NOKUT vurderte praksisstudier gjennom en spørreundersøkelse rettet mot sykepleiekandidater, vurdering av skriftlig dokumentasjon og ikke minst gjennom intervjuer med både høgskolens ledelse, fagmiljø og studenter, samt representanter for praksisveiledere og arbeidsgivere.
  
  
• Tre institusjoner fikk pålegg om å bedre kvalitetssikringen av studiene, to av disse fordi det ble avdekket klare svakheter i organisering og gjennomføring av praksisstudiene, og en fordi kvalitetssikringsrutiner ikke var på plass overhodet.
  
  
• For øvrig viste revideringen at de fleste av høgskolene hadde et kvalitativt godt grep om sine praksisstudier, og studentene var i stor grad fornøyde med innholdet i det tilbudet de fikk gjennom studiet.
  
  
• Intervju med arbeidsgivere viste at de i stor grad var fornøyd med kunnskaper og ferdigheter hos de nyutdannede sykepleierne.

NOKUT har på bakgrunn av informasjonen som kom fram i intervjuene samt de sakkyndige rapportene, summert opp hva som synes å være viktige forutsetninger for god kvalitet i praksisstudier. Disse kan deles opp i to kategorier – premisser tilknyttet planer og rammebetingelser for praksisstudier generelt og premisser knyttet til samarbeidet med praksisfeltet. Dette er likevel ingen uttømmende liste.

Planer og rammebetingelser:

1. Læringsmål – tydelige læringsmål og effektive evalueringer vil være avgjørende for å synliggjøre både forventninger og resultat.
   
   
2. Undervisningsmetoder – det er viktig at praksis integreres i en helhetlig måte der studentene får nok øving i forkant, og også mulighet for dialog og refleksjon både underveis og i etterkant av praksisstudiene.
   
   
3. Organisering – god tidsmessig og tematisk sammenheng mellom teoretisk undervisning og den typen praktiske studier studentene skal ut i, øker læringseffekten betydelig.
   
   
4. Tilgang til praksisplasser – det er avgjørende at høgskolene har tilstrekkelig praksisplasser tilgjengelige for sine studenter. Praksisplassenes egnethet i forhold til læringssituasjoner må vektlegges og jevnlig evalueres.
   
   
5. Forberedelser til praksisstudier – det må prioriteres å kvalitetssikre studentenes kunnskaper og legge til rette for øvelse i forkant av praksisperiodene (øvingspost).
   
   
6. Oppfølging av studenter – det er svært viktig at læring i praksis ikke blir tilfeldig og avhengig av praksisstedets egnethet/uegnethet og/eller av praksisstedets evne/vilje til å veilede.
   
   
7. Kvalitetssikringsprogram for faglig oppdatering – det bør vare en systematisk ordning for oppdatering av fagpersonales praksiskunnskap.

Samarbeid med praksisfeltet:

1. Rammebetingelser for samarbeid – stabil og god studiekvalitet forutsetter gjennomarbeidede og tydelige rammebetingelser, felles forståelse og aktiv samhandling.
   
   
2. Samarbeidsavtaler med tydelig ansvarsfordeling – avtalene bør i tillegg til det rent formelle også tydeliggjøre krav til at alle parter om å ta ansvar for å skape god kvalitet for studentene i læringssituasjonene.
   
   
3. Felles veiledningsstrategier – for både faglærere og eksterne praksisveiledere sikrer både kompetanse og felles forståelse.
   
   
4. Rutiner for informasjonsutveksling – det bør etableres faste kanaler og rutiner for informasjonsdeling mellom høgskolen og praksisstedene.
   
   
5. Rutiner for kvalitetssikring av praksis - både når det gjelder type praksisplasser, kontaktsykepleiernes veiledning og lærernes tilstedeværelse og veiledning. Viktig med systematisk evaluering og eventuell reforhandling av samarbeidsavtaler.
   

Revideringen innebar mye læring for NOKUT som tilsynsorgan. Praksisaspektet var ikke kommunisert i gjeldene forskrift for akkreditering, og dette ble derfor korrigert ved påfølgende forskriftsrevidering (NOKUTs forskrift av 2006).

Videre medførte revideringsprosessen en grenseoppgang mellom rammeplan og akkrediteringskriteriene, der ansvaret for hvem som legger rammebetingelsene ble problematisert. Myndighetene responderte med en revidering av rammeplan for sykepleierutdanningen (2008) som i stor grad imøtekommer de problemstillinger som ble avdekket gjennom Revidering sykepleie.

En utfordring fremover er å få utformet rammeplan og akkrediteringsstandarder som til sammen veileder institusjonene på en tydeligere måte, men som ikke blir så detaljert at det setter begrensninger for nytenkning og utvikling i fagmiljøene. Det nye kvalifikasjonsrammeverket og de kompetansebeskrivelsene som skal følge av dette, kan være til hjelp i arbeidet. NOKUT må gjøre avveininger i forhold til kvalifikasjonsrammeverket i det videre arbeidet med akkrediteringsstandardene.

Utfordringen for kvaliteten i praksisstudiene ligger først og fremst i samarbeidet mellom høgskolene og praksisinstitusjonene, og her må både høgskolene, praksisfeltet og myndighetene ta felles ansvar for å oppnå tilstrekkelig gode rammer for sykepleieutdanningen.

Ønsker du mer informasjon om Revidering sykepleie finner du det her

Last ned hele dokumentet: