Mens norske studenter og kandidater spørres jevnlig i nasjonale surveys om sin oppfatning av opplevd kvalitet i norsk høyere utdanning, finnes det ingen tilsvarende undersøkelse blant dem som er de viktigste ”leverandørene” av utdanningstilbudene: de vitenskapelig ansatte. De vitenskapelig ansattes kvalitetsbarometer 2010 er fra NOKUTs side et første forsøk på å fylle dette tomrommet.
Undersøkelsen er foretatt i mars 2010 blant et representativt utvalg av vitenskapelig ansatte i norske høyere utdanningsinstitusjoner.
Hovedfunn:
- De vitenskapelig ansatte uttrykker overveiende tilfredshet med kvaliteten i norsk høyere utdanning. Det gjelder så vel det generelle bildet som de konkrete studietilbudene de selv er engasjert i. Et stort flertall gir eget studietilbud karakteristikken ”tilfredsstillende” eller ”god” når det gjelder sammenheng mellom læringsmål og læringsprosesser, hvordan studiets vurderingsformer vurderer studentenes oppnåelse av læringsmålene, og hvordan læring av generelle kunnskaper og ferdigheter ivaretas.
- Når de vitenskapelig ansatte prioriterer hva som først og fremst burde styrkes i eget studietilbud for å oppnå bedre læring hos studentene, velger langt de fleste ”ytre” faktorer (inntakskvaliteten, studentenes arbeidsinnsats og utvidet undervisningsvolum). Klart høyest prioritert er økning av studentenes arbeidsinnsats. De sidene ved eget studietilbud som underviserne selv direkte påvirker (faglig og pedagogisk kompetanse, programdesign, vurderingsformer) scorer merkbart lavere.
- I følge de vitenskapelig ansattes beskrivelser av FoU-aktivitet i egen undervisningsgruppe er norsk høyere utdanning solid basert på forskning og utviklingsarbeid. De aller fleste vitenskapelig ansatte gir uttrykk for tilfredshet med FoU-bakgrunnen for eget studietilbud.
- De vitenskapelig ansatte er usikre på om norsk høyere utdanning som helhet er godt nok orientert mot behov og anvendelse i arbeidslivet. Når de derimot vurderer yrkesmessig anvendbarhet for eget studietilbud, er bedømmelsen mer entydig positiv.
- Det uttrykkes klar skepsis til at ordningen med obligatoriske kvalitetssikringssystem, som ble innført med Kvalitetsreformen, har kvalitetsfremmende effekt. Lignende skepsis gjøres gjeldende for effekten av institusjonsakkrediteringer (f. eks. høgskoler som blir universitet) og det nye nasjonale kvalifikasjonsrammeverket.
- Et stort flertall av de vitenskapelig ansatte mener at studentenes evaluering av studietilbudene ikke bør være det viktigste grunnlaget for kvalitetsbedømmelser.
- De færreste mener at institusjonsfusjoner vil være kvalitetsdrivende for utdanningsvirksomheten, eller at det er ønskelig med større grad av statlig dimensjonering og samordning av studietilbudene.
Last ned hele dokumentet: