Sammendrag
Revisjonen av lov om universiteter og høgskoler i 2002 førte blant annet til et krav om at hver institusjon skal ha et godkjent kvalitetssikringssystem for utdanningsvirksomheten. I følge NOKUTs kriterier for evaluering og godkjenning av systemene (2003, gjeldende fra 1.1.2004.) – som bygger på loven og dens forskrift – forventes det at institusjonen årlig presenterer en overordnet rapport om utdanningskvaliteten for styret.
Et generelt formål med denne studien er å se på hva som er de viktigste kjennetegn og tendenser ved rapportene 3 – 5 år etter at kriteriene kom. Et mer spesielt formål har vært å studere i hvilken grad rapportene er ”analytiske”: I hvilken grad er de diskuterende og vurderende i forhold til utdanningskvaliteten ved egen institusjon, og innrettet mot videre utvikling og kvalitetsforbedring?
Det er store forskjeller mellom de ulike institusjonenes rapporter. De er svært ulike med hensyn til omfang og hvilke stoffområder de dekker. Noen institusjoner holder seg forholdsvis snevert til studiekvaliteten i akademisk forstand, mens andre gir større plass til en samlet oversikt over utdanningsfeltet og inkluderer f. eks. strategi og regional relevans for utdanningsvirksomheten. Ei interessant utvikling synes å være at noen institusjoner orienterer seg mot å samordne den årlige rapporteringa på utdanningskvalitet med den årlige virksomhetsrapporten til departementet. Studien berører noen fordeler og ulemper ved ei slik integrering av rapporteringsvirksomheten.
Det er også store forskjeller i hvordan institusjonene organiserer rapporten i hovedtema som de framstiller sine beskrivelser og vurderinger under. De fleste bruker likevel de kvalitetsområdene som er kjent fra tidligere utredninger, f. eks. ”inntakskvalitet”, ”undervisningskvalitet”, ”rammekvalitet” og ”resultatkvalitet”, gjerne i kombinasjon med andre kategorier som de selv har formulert. Læringsmiljøet vises gjennomgående stor oppmerksomhet i rapportene.
Det informasjonstilfanget som rapportene bygger på kan rimeligvis ikke i sin helhet leses direkte ut av rapporttekstene. De informasjonskildene som det oftest refereres til er nøkkeltall (DBH-tall, som ofte gjengis i rapportene), studentevalueringer, ulike utvalgsrapporter (f. eks. fra læringsmiljøutvalg og studieutvalg og lignende) og en del andre typer internt initierte undersøkelser og evalueringer, som programevalueringer.
Gjennomgangen viser at de fleste rapportene er konsentrert om utfordringer og bekymringer og forholder seg til disse på en ad hoc måte: Problemfelt av større omfang eller betydning som påvises og registreres i kvalitetssikringssystemet løftes opp til institusjonsrapporten og drøftes der, og det gjøres rede for hvordan tiltak iverksettes for å oppnå forbedring. I det hele tatt er de fleste rapportene gode på tiltaksorientering og på å redegjøre for hvordan kvalitetsarbeidet er anlagt. Avhengig av hvordan kvalitetssikringssystemet er innrettet, varierer likevel framstillingsmåten. Noen rapporter har hovedvekt på generelle drøftinger, mens andre er mer teknisk avviksorientert. Det overveiende fokuset på utfordringer eller avvik synes å føre til at det utvises liten oppmerksomhet rundt god eller forbilledlig kvalitet. Det er heller ingen av rapportene som har systematiske oversikter og vurderinger av den samlede tilbudsporteføljen.
Vurdering av resultatkvalitet som uttrykk for oppnåelse av produksjonsmål i utdanningsvirksomheten har stor plass i mange rapporter, ofte koblet mot en tilsvarende oppmerksomhet omkring rekruttering og inntakskvalitet. Mange av rapportene får dermed en dreiing mot kvalitet forstått som (grunnlaget for) kvantitative resultater.
Det er også et gjennomgående trekk at de registrerte utfordringene oftest er av det en kan kalle ”ytre” karakter, altså mer tilhørende rammebetingelsene enn selve undervisninga og læringsprosessene. Mens de fysiske sidene ved læringsmiljøet og de utstyrsmessige sidene ved rammefaktorene for øvrig vies betydelig plass, er rapportene gjennomgående lite innrettet mot de faglige ressursfaktorene som institusjonene setter inn i utdanningstilbudene, dvs. om disse er tilstrekkelige når det gjelder kompetanseforhold, undervisnings- og veiledningstilbud, samt organiseringa av studietilbudene. Heller ikke undervisnings-, lærings- og vurderingsprosesser synliggjøres i form av vurderinger rundt didaktiske tilnærminger og undervisningskvalitet.
Ut fra et nytte- og formålsperspektiv drøfter rapportens siste del de nevnte observasjonene opp mot NOKUTs evalueringskriterium, som beskriver denne typen rapport med formuleringa ”ei helhetlig og overordnet vurdering av studiekvaliteten ved institusjonen”. De fleste rapportene gir god innsikt i institusjonens utdanningsvirksomhet og det kvalitetsarbeidet som utføres med utdanningene. Men sett i forhold til en streng forståelse av uttrykket ”helhetlig og overordnet vurdering” må så godt som alle rapportene anses å ha klare svakheter som ”analytiske” dokument. Kvalitetsvurderingene mangler gjennomgående dybde, og de munner heller ikke ut i ei overordnet vurdering av utdanningskvaliteten ved institusjonen. På den annen side kan det på denne bakgrunnen også stilles spørsmål om ikke kriteriets formulering, bokstavelig forstått, kan angi ei urealistisk målsetting for rapportering på institusjonsnivået.
Last ned hele dokumentet: