– Vi bidrar til å sikre, utvikle og informere om kvalitet i utdanningen

Søk

Praksis i fagskoleutdanningene

Den foreliggende rapporten presenterer resultater av en kartleggingsundersøkelse om praksis i fagskoleutdanningene og diskuterer hvordan praksis organiseres og gjennomføres i fagskolesektoren, med hovedvekt på helsefagutdanningene.

Sammendrag

NOKUT har hittil visst lite om både organiseringen og kvaliteten på praksis i fagskoleutdanningen. I fagskolesammenheng forstås praksis som en metode for læring der en student får prøve seg på en arbeidsplass utenfor skolen, i en arbeidslignende situasjon. Målet kan være å få øvelse i nye praktiske arbeidsoppgaver, eller å implementere ny teori i arbeidsoppgaver som studenten allerede har praktisk erfaring med.

NOKUTs avdeling for utredning og analyse har utarbeidet en todelt rapport om bruk av praksis i fagskoleutdanningen for å kartlegge hvilke former for praksis som brukes og hvordan de fungerer, samt å avdekke eventuelle kvalitetsutfordringer i praksisutdanningene. Hovedvekten er lagt på helsefagutdanningene, delvis fordi disse har en større andel praksis enn andre fagskoleutdanninger, og delvis fordi det er en offentlig satsing på fagskole som bidragsyter til kompetanseløftet i helsesektoren.

Den første delen er en kvantitativ spørreundersøkelse av alle tilbydere av fagskoleutdanning. Den andre delen er en kvalitativ intervjuundersøkelse av et utvalg helsefagutdanninger der målet var å forstå hvorfor praksis er organisert på ulike måter og hvordan den skal oppnå det tilsiktede læringsutbyttet. Kapittel 1 i rapporten presenterer bakgrunn for undersøkelsen og aktuelle problemstillinger, kapittel 2 gjennomgår hovedfunn fra spørreundersøkelsen, og kapittel 3 diskuterer funn fra de kvalitative intervjuene.

 

Hovedfunn som er presentert i rapporten:

  • Minst 15 prosent av alle fagskoleutdanninger har praksis med veiledning og oppfølging på en arbeidsplass utenfor skolen. Det vanligste blant disse er at praksis utgjør mellom 20 og 30 prosent av utdanningen. Helsefag er det fagområdet som har mest praksis i fagskolen.

  • Studentgruppene de ulike helsefagskoleutdanningene primært henvender seg til er svært ulike. Noen satser på videreutdanning av studenter med lang relevant yrkeserfaring, mens andre satser på «nyutdanning» av studenter uten slik erfaring.

  • Organiseringen av praksis er ofte et kompromiss mellom samfunnets og individets kompetansebehov. Noen av helsefagutdanningene påtar seg ansvar for kompetanseløft i sektoren, men må tilpasse seg at studentene ikke alltid har mulighet til å gå ut i permisjon.

  • Det er stort mangfold i hvordan praksis organiseres tidsmessig i forhold til teoriundervisningen, og i hvilken grad fagskolen har formelle avtaler med arbeidsplassene.

  • Nesten 80 prosent av fagskoleutdanningene med praksis tillater at studentene har praksis på sin egen arbeidsplass, men kun 40 prosent har mer enn ti prosent av studentene i praksis på egen arbeidsplass.

  • Gode oppgaver og vurderingsformer i praksisperioden kan være vel så viktig som veiledning for å knytte sammen teoretisk og praktisk faglige kompetanse.

Rapporten diskuterer fordeler og ulemper med ulike former for organisering og tilpasning etter studentenes og samfunnets behov. Funnene gir ingen grunn til bekymring over den generelle utdanningskvaliteten i fagskolens praksisperioder. Snarere finner vi at de ulike praksisordningene jevnt over er godt tilpasset studentenes og samfunnets kompetansebehov i ulike nisjer av utdanningsmarkedet.

Hovedanbefalingene er at fagskolene i større grad bør presisere utdanningens formål og målgruppe, informere studenter om praksisordningene tidlig og satse på tilpassede og grundige vurderingsformer.


Last ned hele dokumentet:

Forfatter(e): Ingrid Storm
Dato: 14.08.2012
Rapportnr: 2012-4
ISSN-nr. 1892-1604