– Vi bidrar til å sikre, utvikle og informere om kvalitet i utdanningen

Søk

Kriterier og skjønn i evaluering
- En kasusstudie i utøvende musikkutdanning

Denne rapporten formidler resultater fra et prosjekt som professor Vidar Gynnild gjennomførte da han hadde en bistilling i NOKUT i 2008-10. Professor Gynnild har sin hovedstilling ved NTNU. Med utgangspunkt i utøvende musikkutdanning problematiserer han flere forhold rundt vurdering og karaktersetting i høyere utdanning, blant annet et uavklart forhold mellom normativ og kriteriebasert vurdering og motsetningen – og samspillet - mellom analytisk og holistisk vurdering.

Sammendrag

Et nytt, felles karaktersystem for høyere utdanning ble innført i 2003, med beskrivelser av hvert trinn på skalaen fra A–E. Karakteren C var ment å uttrykke en middels god prestasjon, med de øvrige karakterene godt fordelt på begge sider av dette midtpunktet. Etter flere års bruk for et stort antall studenter, har denne forventningen ikke slått til i alle utdanninger, spesielt ikke på mastergradsnivå. Undersøkelsen viser at institusjoner for utøvende musikkutdanning nesten uten unntak benytter de tre beste karakterene (A, B og C). Er karakterene blitt for gode, eller speiler de bare et forventet, høyt prestasjonsnivå?

Denne rapporten bygger på data fra et pilotprosjekt innen utøvende sangutdanning, med utvikling av eksplisitte vurderingskriterier som bidrag til en mer transparent og pålitelig vurdering i en kunstnerisk disiplin. Rapporten behandler utfordringene ut fra et evalueringsteoretisk ståsted, og denne prinsipielle tilnærmingen gjør rapporten interessant for alle som har et engasjement i forhold til teoretiske og/eller praktiske spørsmål ved vurdering.

Konklusjon

Studier av karakterfordelinger ved nasjonale institusjoner for utøvende musikkutdanning har dokumentert en ”skeiv” fordelingsprofil til fordel for karakterene A, B og C. Dette harmonerer dårlig med normbaserte karakterfordelinger, som foreslått gjennom European Credit Transfer System (ECTS). Analysen viser at bruken av generelle karakterbeskrivelser ikke ble opplevd som hensiktsmessig i utøvende musikkutdanning. Karakterbeskrivelsene er flertydige, og bygger i praksis på to ulike evalueringsteoretiske prinsipper som vanskelig lar seg forene. Generelle, normbaserte retningslinjer for karakterfordeling står i motstrid til ønsket om kriteriebasert vurdering, noe som også inngår i Universitets- og høgskolerådets veiledninger til institusjonene.

Et forsknings- og utviklingsarbeid i forlengelsen av interne høringer og vedtak ved NMH har utvidet sangmiljøets innsikt i hva kriteriebasert vurdering kan bety – på godt og vondt. Å utvikle et felles rammeverk for analytisk vurdering var en krevende øvelse, men faglærerne mener det nye redskapet bidrar til en mer konsistent vurdering. I tillegg fungerer det som en felles referanse for undervisning og veiledning, spesielt på bachelornivå. Enhver analytisk vurdering er likevel isolert sett reduksjonistisk ved at den aldri evner å fange den kompleksitet og de subtile nyanser som alltid eksisterer i kunstneriske prestasjoner. For studentene kan analytisk vurdering være et steg på veien til å utvikle en selvstendig, implisitt vurdering som i sin tur danner grunnlag for selvdrevet læring og livslang utvikling i et utøvende yrke. Som læringstiltak vil trolig helheten i kunstneriske prestasjoner med hell kunne uttrykkes og erfares gjennom pedagogisk velvalgte eksempler som viser forskjellene mellom gode og mindre gode prestasjoner i praksis.

Undersøkelsen viser at et flertydig begrep som ”kriteriebasert vurdering” verken er forklart eller eksemplifisert i de nasjonale retningslinjer for vurdering og karaktersetting som institusjonene er forventet å etterleve. Undersøkelsen viser også at de nasjonale karakterbeskrivelsene her til lands dels bygger på et normbasert, dels på et kriteriebasert grunnlag. Den tolkningen av kriteriebasert vurdering som er lagt til grunn for dette utviklingsarbeidet, gir i hvert fall i teorien et grunnlag for kommunikasjon mellom undervisere/bedømmere og studenter, og dermed for bedre læring. Summativ vurdering av kunstneriske prestasjoner er en kompleks utfordring som aldri lar seg sette på formel. Derfor er det også grunn til å minne om begrensninger som er beheftet ved vurderingsordninger som er analytiske i sin tilnærming, ikke minst i kunstneriske og utøvende disipliner der helhet og sammenheng i prestasjonen alltid framstår som et vesentlig element. Til sist faller det naturlig å spørre om ”analytisk vurdering” i streng betydning er mulig, eller om dette er en begrepsmessig konstruksjon som savner rot i virkeligheten? Evaluering utføres av mennesker i konkrete situasjoner, og subjektivitet er en forutsetning for all vurdering.

Nettopp derfor oppstår mange spørsmål om hvordan profesjonell evalueringskompetanse kan utvikles og styrkes, slik at vurdering ikke framstår som tilfeldig, urimelig eller urettferdig. Slik kompetanse kan aldri bli ”intuitiv” uten språklig mediert viten. Samtidig kan den neppe bli profesjonell uten faglig sosialisering og et arsenal av taus kunnskap. For bedømmere med liten eller ingen faglig ballast eller erfaring vil verbalt uttrykte kriterier i seg selv være utilstrekkelig. Vurdering av kunstneriske prestasjoner bygger alltid på et element av gjenkjennelse i forhold til ”situationens holistiske gestalt” (Bonderup Dohn, 2006) som grunnlag for sammenlikning og karakterfastsetting. Læringsmessig sett kan det være mye å hente der refleksjon over kriterier og standarder i forbindelse med vurdering løper parallelt med faglig sosialisering og erfaring.


Last ned hele dokumentet:

Forfatter(e): Vidar Gynnild
Dato: 05.10.2010
Rapportnr: 2010-4