– Vi bidrar til å sikre, utvikle og informere om kvalitet i utdanningen

Søk

Krav til fagmiljø i mastergradsstudier: Tilstrekkelig, tilpasset, aktivt

Rapporten tar utgangspunkt i det faktum at vi ikke har noen tverrgående eller institusjonsovergripende kunnskaper om fagmiljøet i akkrediterte mastergradsstudier ved statlige og private høgskoler. Det eneste vi vet er at de etter første eller flere forsøk tilfredsstiller kravene til akkreditering. Hensikten med rapporten er å framskaffe kunnskap om hvordan fagmiljøet vurderes av de sakkyndige og dimensjoneres av institusjonene ved søknader om akkreditering av mastergrad.


Sammendrag


Mål og metode

Målet med rapporten er dels å frembringe informasjon og fakta, og analysere dette i en institusjonsovergripende sammenheng som institusjonen selv kan sammenligne seg med og bruke i egen kvalitetsutvikling. Dels er målet å synliggjøre effektene av NOKUTs arbeid ved å gå i dybden på ett aspekt av NOKUTs forskrift om akkreditering; krav til fagmiljøet. Materialet omfatter 154 søknader om akkreditering av mastergrad i perioden 2004–2012 som NOKUT har akkreditert. Materialet er dels strukturert og kvantifisert etter en forutbestemt kategorisering av de sakkyndiges vurderinger, dels etter en manuell registrering av hvordan institusjonene dimensjonerer studiene med studenter og lærere. Analysen av materialet utfylles og understrekes med anonymiserte sitater fra de sakkyndige vurderingene.

Den analyserte informasjonen er historiske data som ikke kan si noe om dagens situasjon eller om utviklingen siden akkrediteringen ble gitt. I denne sammenhengen er det imidlertid ikke utviklingen i det enkelte studium som er det interessante, men situasjonen og ev. utvikling/endring og mønstre ved gradsnivået som helhet i perioden.

Grunnlagsmateriale og rammefaktorer

Institusjonenes søknader og de sakkyndige vurderingene tar utgangspunkt i kravene gitt i NOKUTs forskrift om akkreditering av studier. I løpet av perioden har NOKUT hatt tre forskrifter for arbeidet sitt. Bestemmelsene om og krav til fagmiljøet er så å si identiske i de tre forskriftene, men antall krav er redusert og det registreres flere innskjerpelser. Det innebærer at søknader som ble vurdert i 2012 måtte innfri noe strengere krav enn søknader som ble vurdert i 2004. Forskjellene er imidlertid ikke store. De kvantitative kravene til fagmiljøet omfatter en viss prosent ansatte i hovedstilling, og en prosentvis fordeling av antallet professorer og øvrige førstekompetente. Disse suppleres med kvalitative krav som forskriften omtaler som tilpasset, tilstrekkelig og aktivt og omfatter plan for studiet, undervisningen, veiledningen, FoU og nasjonalt og internasjonalt samarbeid. 

Rammefaktorene til dette arbeidet er gitt av sentrale utdanningspolitiske føringer. På den ene siden har vi Kvalitetsreformens intensjoner om tettere og bedre oppfølging av studentene. På den andre siden har vi føringer i nasjonalt kvalifikasjonsrammeverk om mindre vekt på innsatsfaktorer og virkemidler. Som en tredje faktor kommer kravet om robuste fagmiljø som er satt som forutsetning for å oppnå sektormålene om høy kvalitet i utdanning og forskning. Hvordan disse faktorene agerer i et mulig samvirke og/eller motvirke utgjør det utdanningspolitiske bakteppet for denne rapporten.

Analyse og funn

De sakkyndige vurderingene er kategorisert som henholdsvis positiv, nøytral og negativ. De sakkyndige uttaler seg i positive vendinger i 24 % av søknadene, mens de nøytrale og de negative vurderingene hver utgjør 38 %. Sett sammen med kategorien nøytral, utgjør de vurderingene som har minst kritikk rettet mot seg, langt over halvparten av vurderingene. At kategoriene nøytral og negativ er like store, viser at institusjonene i ganske mange tilfelle strever med å innfri minstekrav til fagmiljøet. Fordelingen av de sakkyndiges vurderinger i hele perioden viser store variasjoner, i beste fall kan det antydes en svak positiv tendens. Gitt samme utvikling vil det i 2020 fortsatt være negative vurderinger av fagmiljøet i ca. 1/5 av akkrediteringene. Det er ingen tendenser til endringer over tid fra negative vurderinger til nøytrale og positive ved den enkelte institusjon. Jo flere mastergrader en institusjon har fått akkreditert, jo større er mulighetene for at vurderingene faller ulikt ut. Det er svært få institusjoner uten negative vurderinger av fagmiljøet. Innenfor alle fagfelt ses en større andel av positive og nøytrale vurderinger enn negative. Det kan synes som de har en relativ lik utfordring med å fylle studiene med tilstrekkelig kompetanse, selv om helse- og sosialfagene vurderes til å ha de største utfordringene. En relativt høy andel av negative vurderinger i de øvrige fagfeltene viser at selv innenfor fagfelt med både lenger erfaring med å etablere og drive høyere grads utdanning og presumptivt bedre tilfang av kvalifisert personale, strever med å innfri minstekravene til fagmiljø.

Disse problemene kan også trolig gjenfinnes i det at institusjonene i perioden dimensjonerer studiene sine med stadig mindre lærerressurser samtidig som antatt søkermasse til studiene øker. Dette viser seg ikke minst i hvordan snittet for årsverk har sunket i perioden fra 10,5 i 2005 til 4,8 i 2012 og hvordan snittet for antall studenter per lærerårsverk har økt fra 3,7 til 9,7 i samme periode. Det vises imidlertid store variasjoner for denne verdien både internt på institusjonene og mellom dem. Ingen fagfelt skiller seg ut med spesielt høy, spesielt lav eller spesielt jevn fordeling av forholdet mellom antall studenter og lærerårsverk. Denne store variasjonen understreker både institusjonenes frihet til å utforme og dimensjonere fagmiljøet etter egne vurderinger og valg, og de sakkyndiges rom for å utvise skjønn innenfor de rammene som er gitt gjennom forskriften.

Selv om de oppsatte kravene vurderes som innfridd av de sakkyndige, viser analysen et gradsnivå med store kvalitative og kvantitative forskjeller hva gjelder fagmiljøet. Verken de formelle kravene eller denne analysen gir klare føringer på hva som er nok eller når det er nok.

Konklusjoner

Analysen gir ikke grunnlag for noen entydige konklusjoner, men det kan stilles noen spørsmål:

  • Er det et uutnyttet læringspotensial i sektoren hva gjelder akkumulering og videreformidling av erfaringer med de sakkyndiges vurderinger av fagmiljøet?
  • Er dimensjoneringen av fagmiljøene et resultat av et tilfeldighetenes spill?
  • Hvilke konsekvenser har de kvantitative og kvalitative forskjellene i fagmiljøet for utdanningskvaliteten og studentenes læringsutbytte?
  • Hvilke konsekvenser har det for utdanningskvaliteten og studentenes læringsutbytte at samme studium på forskjellige institusjoner tilbys med store forskjeller i lærerressurser?
  • Hvordan kan et synkende antall lærere som skal betjene et stigende antall studenter samtidig opprettholde den tilfredsheten studentene rapporterer om?
  • Hvordan kan behovet for kvalifisert og kompetent personale holde tritt med veksten i antall mastergradsstudier?
  • Er en akkreditering egnet til å si noe om mulighetene for å utvikle robusthet i fagmiljøet?
  • I hvilken grad gjenkjennes og speiles informasjoner og funn i tilsvarende studietilbud ved universitetene og de vitenskapelige høgskolene og i de studietilbudene hvor statlige og private høgskoler selv har akkrediteringsfullmakt?

Last ned hele dokumentet:

Forfatter(e): Turid Hegerstrøm
Dato: 23.05.2014
Rapportnr: 2014-1
ISSN-nr. 1892-1604