– Vi bidrar til å sikre, utvikle og informere om kvalitet i utdanningen

Søk

"En mastergrad er ikke en mastergrad"
Mastergrader ved statlige og private høgskoler

Målet med denne rapporten er å gi et bilde av utvikling og tendenser i etableringen av mastergradsstudier ved statlige og private høgskoler basert på informasjon fra institusjonenes søknader om akkreditering. Rapporten gir også den enkelte institusjon mulighet til å vurdere egen plassering i mastergradslandskapet.

Sammendrag

Omfang av studier i prosjektet

Statlige og private høgskoler har etter innføringen av Kvalitetsreformen i 2003 hatt anledning til å etablere mastergrader etter søknad om akkreditering av studiet. En kartlegging av disse studiene viser at institusjonene i stor grad har benyttet denne muligheten. Dette studietilbudet ved disse institusjonene har i løpet av perioden 2003 – 2011 gått fra å være en sjeldenhet til å være noe selvsagt. NOKUT har i perioden akkreditert 145 mastergrader fordelt på 38 institusjoner. Inkludert de mastergradsstudiene som var godkjent av departementet før Kvalitetsreformen omfatter materialet 217 studietilbud. Antallet studietilbud totalt fordeler seg ujevnt på institusjonene. Litt under halvparten har et eller to studietilbud på dette nivået, mens en institusjon har 20. Fagfeltene helse-, sosial- og idrettsfag, naturvitenskapelige og tekniske fag, humanistiske og estetiske fag og samfunnsfag og juridiske fag har i snitt 41 mastergrader hver. I fagfeltene lærerutdanninger og utdanninger i pedagogikk og økonomiske og administrative fag er det en del færre studietilbud på dette nivået ved statlige og private høgskoler.

Mastergradsforskriften

I Forskrift om krav til mastergrad av 2. juli 2007 oppgir departementet tre muligheter for etablering av disse studiene; etter § 3, § 4 og § 5. Mastergrader etter § 3 skal være av 120 studiepoengs omfang, de skal være disiplinbaserte eller yrkesrettede og skal normalt gi nødvendig grunnlag for forskerutdanning. Mastergrader etter § 4 skal ha et omfang på 300 studiepoeng; 5 års sammenhengende studium. De betegnes ofte som integrerte mastergrader. Mastergrader etter § 5 forutsettes å være erfaringsbaserte. De kan være av et omfang på 90 eller 120 studiepoeng og gir normalt ikke grunnlag for opptak til forskerutdanning. NOKUT har i perioden ikke akkreditert noen mastergradsstudier etter § 4.

Et spenningsfylt gradsnivå

Mastergradsforskriften og andre styringssignal fra sentralt hold åpner for et handlingsrom for etablering av mastergrader med stor variasjon og mangfold. Samtidig legger de sentrale rammene sterke føringer på struktur og utforming av de samme studiene. Dette gir et gradsnivå som befinner seg i et organisatorisk spenningsfelt mellom enhet og mangfold. De samme bestemmelsene spesifiserer at mastergrader skal gi arbeidslivs- og yrkeskompetanse og/eller grunnlag for forskerutdanning med opptak til doktorgradsstudier. Dette plasserer studiene i et kompetansemessig spenningsfelt mellom arbeidsliv og akademia. Basert på informasjon fra institusjonenes søknader om akkreditering, dokumenterer og analyserer denne rapporten hvordan statlige og private høgskoler har tolket, tilpasset seg og tatt i bruk de mulighetene de har sett ligger i disse noe uklare og til dels motsetningsfylte styringssignalene fra sentralt hold.

Analysen

Det ligger flere variasjonsmuligheter i hvilken paragraf i mastergradsforskriften; § 3 eller § 5 det enkelte studium akkrediteres etter. Dette innebærer valgmuligheter med hensyn til omfang av studiet, muligheter for og krav til forpraksis, omfang av studentenes selvstendige arbeid og forventninger til videre kvalifikasjoner og karrieremuligheter innen akademia. Analysen viser at institusjonenes valg i dette like gjerne kan ha strategiske og faglige som pragmatiske begrunnelser. Visse funn tyder videre på at forskjellen mellom de to paragrafalternativene ikke oppfattes så tydelig og innlysende, men at det er mye opp til institusjonene å tolke og legge sin egen forståelse til grunn for valget.

Analysen viser at institusjonene i begrenset grad har tatt i bruk de mulighetene myndighetene har lagt til rette for. På den ene siden er det et overveiende inntrykk av et gradsnivå preget av etablert og tradisjonell tenkemåte om utdanning, begrenset med studiepoeng til disposisjon og en viss ambivalens med tanke på hva studiet skal kvalifisere til og hvilken kompetanse studentene skal tilegne seg. På den andre siden er det en liten gruppe av studietilbud hvor man likevel har funnet måter å organisere og kombinere studiealternativer på som ivaretar brede studentmålgrupper og ulike forutsetninger og kompetansebehov hos studentene. I denne gruppen plasserer det seg også noen studier hvor man har tilpasset seg på måter som kan sies å utfordre grensene for hva de sentrale styringssignalene tillater.  

Denne ulikevektige fordelingen avspeiler også hvordan gradsnivået balanserer i det organisatoriske og kompetansemessige spenningsfeltet. Valg av paragraftilknytning tyder på en overveiende stillingstaken for akademia, akademiske normer og verdier og et enhetlig og homogent studietilbud. Samtidig trekker andre funn inntrykket over mot en sterk betoning av arbeidslivsrelevans og et variert og mangfoldig studietilbud. 

Konklusjon

Det fremgår tydelig at en mastergrad ved statlige og private høgskoler kan være så mangt. Den ene mastergraden er ikke nødvendigvis den andre lik og svaret på spørsmålet om hva en mastergrad er, er verken enkelt eller entydig.


Last ned hele dokumentet:

Forfatter(e): Turid Hegerstrøm
Dato: 17.12.2012
Rapportnr: 2012-6
ISSN-nr. 1892-1604